Mange husker vel med gremmelse Jaglands patetiske «all vold må opphøre» etter at israelerne skjøt og drepte stadig større antall av steinkastende palestinske barn og ungdom.

Men under forberedelsesfasen av krigen i Afghanistan, var plutselig Jagland uventet klar og offensiv: Han hadde tydeligvis fått klarsignal fra USA til å hevde at verdenssamfunnet måtte engasjere seg direkte i konflikten i Midtøsten. Det varte likevel ikke så lenge: USA oppnådde sine viktigste militære mål i Afghanistan, og er åpenbart ikke lenger så avhengig av alliansen med muslimske land. Da ble det gitt grønt lys til Israels «antiterror»-kampanje. Hvor ble det da av den storsnutede Jagland? Vel, siden har han vært taus som graven om denne saken.

Vår nye brave utenriksminister fortsetter i Jaglands spor. Petersen hadde planer om et møte med Arafat før jul. Men så ringer telefonen hos ambassadør Wollebæk (også en mann med et reint rulleblad hos amerikanerne) i den norske ambassaden i USA. Amerikanske myndigheter har bare et uskyldig lite spørsmål: Er det så hensiktsmessig med dette møtet nå? Petersen hadde faktisk ikke tenkt på dette før, men selvfølgelig det var jo lite hensiktsmessig — i og med at spørsmålet ble stilt. Amerikanerne har jo alltid litt bedre oversikt. Så møtet ble avlyst! At israelerne i denne situasjonen gjør sitt ytterste for å bombe og likvidere restene av den palestinske selvstyremyndigheten til lydighet, er like irrelevant for «mekler»-Norge som Arafat er for Sharon. Sharon er for øvrig svært godt fornøyd med å ha en irrelevant forhandlingsmotpart. Som erklært motstander av hele Osloprosessen er det jo heller ikke relevant med noen avtale.

For å gjøre det hele komplett, sørger så Petersen for at Norge stemmer avholdende i sikkerhetsrådet til Jaglands store prosjekt - en internasjonal overvåkingsstyrke på Vestbredden. USA nedlegger veto for sikkerhets skyld. Nei, mer balansert enn en norsk utenriksminister er, det kan ingen være. En må nesten spørre seg om det er Fremskrittspartiets program som gjelder for alle toneangivende norske partier: USA er vår største allierte, og derfor har de vanligvis rett.

Jeg hadde denne dagen før jul anledningen til å lese lederen i China Daily - som antakelig gjenspeiler en offisiell kinesisk holdning: «... den amerikanske administrasjonen presser videre på med sin notoriske unilateralisme (nasjonal enveiskjøring)... Oppmuntret av slik partisk amerikansk støtte, forsatte israelske drap i løpet av bare timer etter vetoet i FN».

Slik ser verden ut fra en annen synsvinkel enn vår vanlige amerikanske. Men det er faktisk slik store deler av verden ser på konflikten i Midtøsten og USAs opptreden. Et lite knippe land står stadig last og brast ved Israels side: USA, Storbritannia og Norge. Den siste sikre Israel-vennen, apartheidregimet i Sør-Afrika, er jo som kjent ikke med lenger. En «balansert» holdning som den norske, er en holdning som «balanserer» de herskendes forskjellige hensyn: vi har USAs interesser, og så har vi de norske interessene som fredsmeklere (da må vi ikke legge oss ut med USA), og så har vi Israels interesser av å bekjempe terroren (les: fortsette okkupasjonen på ubestemt tid). Ved å ta hensyn til disse interessene, er det lyse utsikter for flere «viktige» utenlandsturer for norske utenriksministere i tida fremover. Og kanskje kan Bondevik få Bush på besøk til Norge - hvilken lykke!

Av Hallvard Birkeland, Kronstad