Av sønn, 22

Av hensyn til min mors krav på anonymitet velger jeg selv ikke å fremstå med fullt navn. Mor er psykiatrisk pasient. I alle fall burde hun være det.

Dessverre kan hun i dagens Helse-Norge selv bestemme hvorvidt hun trenger behandling eller ikke.

Mor er en tilsynelatende vanlig, vellykket kvinne i sikker jobb og med både hus og bil. Hun er i dag skrevet ut fra Haukeland sykehus. Skjønt, ferdigbehandlet ble hun ikke. Hun skrev seg ut på eget ansvar, heter det. Innlagt femten timer tidligere, høyt alkoholinntak og dødelig dose med beroligende medikamenter. Til fare for seg selv? Helt klart.

Like fullt er hun ikke psykotisk. Vel, kanskje i rusøyeblikket. Men når hun våkner, uthvilt og uruset, er det lite som minner om kvinnen som timer tidligere nesten tok sitt eget liv. Borte er trusler om selvmord, igjen finner en skamfølelse og selvmedlidenhet. Legene finner ikke grunnlag for å holde på henne, hun kan visstnok ta vare på seg selv.

Mor har vært innom flere frivillige behandlingsanstalter. Felles for de alle er at hun har fortsatt å utgjøre en trussel mot seg selv etter hvert opphold. Fordi behandlingen har vært frivillig, har hun kunnet gå ut og inn av institusjonsområdet som hun selv har ønsket, bare hun på forhånd melder fra om når hun kommer tilbake. På psykiatrisk klinikk trivdes hun. Kort vei til Vinmonopolet var et av godene hun visste å sette pris på. Dessuten kom hun ikke utenom å plukke opp en eller annen ny, alternativ måte å begå selvmord på, i de mange timene med hyggelig samvær med medpasienter på røykerommet. Rusklinikken var heller ikke så verst. Med hyppige helgepermisjoner og dertil helgefylla, var det slett ikke grunn til å klage.

Mor er på vei hjem fra sykehuset. Min skyld, hevder hun. Min skyld at hun er deprimert. Min skyld at hun begikk selvmordsforsøk. Min skyld at samværet med min ni år gamle bror på ny begrenses. Jeg har underrettet barnevernet. Han er omplassert i lys av situasjonen. Mor hyler og griner. Jeg må ta den støyten.

Men slitsomt er det.

Som pårørende kan du nemlig ikke kreve noe. Skjønt, man kan jo slutte å bry seg. Men når ens nærmeste slektning vil ta sitt eget liv, da bryr man seg! På rusklinikken ble vi pårørende oppfordret til å kontakte politiet dersom våre kjære utsatte seg selv for fare. Jeg har forsøkt nettopp det. Det tar ikke bort den psykiske påkjenningen og utryggheten det medfører å være glad i en slik person.

Jeg kan gå i terapi. Lære å mestre situasjonen. Dette er samfunnets innfallsvinkel. La oss leve med problemet. Jeg er vel så pass tilpasningsdyktig? Ja, naturligvis er jeg det. Man kan jo ikke gi opp! Imens repeterer mor seg selv. Nye våkenetter, innleggelser, utskrivelser.

Frivillig behandling. Det høres jo bra ut, en riktig flott målsetting! Behandlingen skal foregå på pasientens premisser. Synd det ikke fungerer for alle pasientgrupper. En kan simpelthen ikke forvente at en rusmisbruker til enhver tid vil se hva som er til ens eget beste. Når behandlingen er så fri at tusener av pårørende med meg gjennomgår et sant psykisk helvete hver eneste dag, da mener jeg denne filosofien er feilslått. Når en som pårørende ikke kan forlange at problemet løses ved roten, da har samfunnet forspilt sin rolle i forhold til ivaretakelse av denne gruppen mennesker.

Jeg mener naturligvis ikke å tale varmt for tvangsmessig innesperring av rusmisbrukere. Men det er på tide å se realiteten i øynene: Uten faglig omsorg og behandling av selve problemet, forringes livskvaliteten til langt flere enn misbrukeren selv.