Nesten halvparten av norsk eksport kommer fra bedriftene på Vestlandet, og Hordaland er det største eksportfylket i landet. Den sterke kronen er en alvorlig trussel mot disse bedriftene. Deres eksportinntekter har sunket med over 10 prosent bare i løpet av de siste månedene, og med opp mot 20 prosent det siste året som følge av kronens stadige stigning. Problemet kan illustreres ved å se på en bedrift som eksporterer en vare verdt én million dollar. For ett år siden ga dette en inntekt på 9,5 millioner kroner, mens dagens kronekurs ikke gir mer enn 7,5 millioner kroner for samme varen. Dette går hardt ut over allerede pressede marginer.

Konsekvensen av høy kronekurs ser vi nå. Konkurser, innskrenkninger og «utflagging» av produksjon. Mange arbeidsplasser forsvinner fordi vi prises ut av markedene.

Skadevirkningene vil bli spesielt store i vår region siden vårt næringsliv er så eksportorientert. Dette rammer for eksempel fiskeri— og havbruksnæringen spesielt hardt. Det paradoksale er at nettopp fiskeri og havbruk er «utpekt» til å bli fremtidsnæringen som en gang skal overta petroleumsvirksomhetens rolle som «eksportlokomotiv». Den samme risikoen for utarming risikerer vi innen andre viktige næringer som skipsutstyrsnæringen og metallindustrien. Når virksomheter som her er nevnt forsvinner, er det lite sannsynlig at de vil starte igjen. Vi må med andre ord regne med at de arbeidsplassene som går dukken nå, er tapt for alltid og at den verdiskapingen de representerer er borte for godt. Det er naturligvis ikke bare å skru på lyset og starte maskinene igjen når andre økonomiske forhold gjør at vi igjen trenger dem. Uten et livskraftig næringsliv ved siden av petroleumsvirksomheten, kan vi måtte gå en meget tung vei.

Ap-regjeringen sa for to år siden åpenlyst at den ønsket å flytte sysselsetting fra privat til offentlig sektor for å møte behovet for arbeidskraft. Samarbeidsregjeringens løsning var i stedet økt arbeidsinnvandring og effektivisering i offentlig sektor. Men uten at det har vært regjeringens intensjon, ser vi likevel at konsekvensene kan bli som den forrige regjering la opp til - nedbygging av det private næringslivet.

Den sterke kronen er en konsekvens av et høyt rentenivå, som igjen har bakgrunn iblant annet et dyrt lønnsoppgjør og ekspansive statsbudsjett. Ap, SV og Frp plusset i vår på et allerede ekspansivt revidert budsjett med milliardbeløp til barnehagene. Sentralbanksjef Svein Gjedrem har anslått en nedgang i sysselsetting i industrien på hele 60.000 personer frem mot 2010, som følge av den bruk av oljepenger det legges opp til.

Kronekursen kan ikke reduseres av politiske beslutninger. Men kronekursen er sterkt avhengig av politiske vedtak. Jo mer vi bevilger av lønnsvekst og jo mer Stortinget bruker til alle gode formål, desto dårligere går det med kronekursen.

Vi står foran en krevende budsjetthøst i Stortinget. Signalene tyder på at pengene vil sitte løst i flere partier. Mange gode formål trenger penger. Men saldering av offentlige budsjetter med for mye oljepenger fører til sanering av det næringsliv vi skal leve av etter oljen. Samtidig opplever vi at politikerne, like mye som de synes å arbeide for å løse problemene med kronekursen, er opptatt av å skylde på hverandre når temaet bringes på bane.

Og nettopp det er jo noe av problemet - ansvaret pulveriseres, fordi det er så mange hensyn og grupper som skal ivaretas. I vårt moderne samfunn har vi en politikk for alle områder vi ser på som viktige. Vi snakker om politikk for barn og unge, for de eldre, og enhver regjering må ha en kultur politikk. Vi på Vestlandet er spesielt opptatt av samferdsels politikken, og velferds politikken er stadig på dagsordenen. Men overføringer av midler til velferd, til kultur og andre formål fordrer jo først inntekter! Her er eksportnæringen fundamental.

Vi trenger en eksportpolitikk - kall det gjerne en ekportstrategi - for A/S Norge, for å tydeliggjøre eksportens rolle som betingelse for at vi skal kunne bevilge penger til andre viktige samfunnsområder.

Gjennom en samlet eksportstrategi vil vi få frem hvilke fundamentale forhold som må være til stede for at Norge i fremtiden skal opprettholde og utvikle en eksportnæring. Hvis vi ikke har en klar strategi for dette, blir alle gode intensjoner om en konkurransedyktig eksportnæring bare tomt snakk.

På vegne av næringslivet på Vestlandet retter jeg en sterk appell til våre folkevalgte om å ta sterkere hensyn til eksportnæringen når et nytt statsbudsjett skal vedtas i høst. Det er ingen politikk for særinteresser. Det er en politikk for deg og meg; for et fremtidsrettet samfunn. Med et konkurransedyktig næringsliv som kan gi sysselsetting og velferd også i morgen!