«Ydmykelsene står i kø», det legger nordmenn i Brussel ikke skjul på når du lover dem at de skal slippe å bli navngitt. Enten de er ansatt på EU-delegasjonen, i EFTA-systemet eller — for den del - i et departement i Oslo med utstrakt reisevirksomhet, sier de det samme: Å forhandle med EU går i praksis ut på å motta diktater, du har nok med å redde stumpene.

Vi trenger ikke å synes synd på norske menn og kvinner som driver med dette. De har godt betalt og det skulle bare mangle at de ikke gjør sitt beste.

Men frustrerende er det - også å se på. Når Norge og EU forhandler om handel med landbruksvarer, for eksempel. I EØS-avtalen står det at det skal ende i en «balansert avtale». Utfallet rett før jul ble at EU fikk nesten alt, og Norges forhandlingsleder - den trivelige Jan Grevstad - fortalte pressen at «smerte er ganske tøyelig».

Og når EU plutselig kan forlange en 20-dobling av Norges pengebidrag for å utvide EØS-avtalen til å omfatte 10 nye søkerland. Det kan knapt sies å være rimelig at Norge skal betale like mye til utviklingen av EUs fattige regioner som EU-landene gjør selv. Norge er tross alt ikke medlem, har ikke makt.

Det er heller ingenting i EØS-avtalen som tilsier denne dramatiske endringen av pengebidraget bare fordi EU - og dermed det indre marked - utvides med 10 hovedsakelig små land.

Men så var det kjøttvekten. Da EØS ble til, hadde Norge selskap av Sverige, Finland og Østerrike i EFTA. Forholdet mellom EUs da 12 land og EFTAs seks kunne i alle fall likne balanse under dårlige lysforhold.

Men så forsvant de tre inn i EU samtidig som Norge sa nei for andre gang. Da ble det 15-3, om halvannet år er det kanskje 25-3, og verre kan det bli mot slutten av tiåret. På EFTA-siden i EØS støttes Norge bare av enda mindre Island og Liechtenstein.

Dem er det ikke mye hjelp i. Snarere tvert imot, for på Island er ting i bevegelse. Kanskje er det ikke sannsynlig at Island søker EU-medlemskap om kort tid, men det er mulig. Og hvis det skjer, har Island interesse av å forhandle alene. Island er et harmløst land for EU, med særvilkår for fiskerisektoren som eneste vanskelige krav. Det kan EU kanskje innfri hvis det bare er Island de må forholde seg til ...

Et annet problem med Island - for Norge - er at forholdet mellom de to landene faktisk ikke er det beste. Norge tar igjen for ydmykelsene i EU ved å skalte og valte med Island i EFTA-samarbeidet. Det mener i alle fall en del islandske diplomater i Brussel, og de viser blant annet til hvordan Norge presset inn Einar Bull som ny president i kontrollorganet ESA tidligere i år, enda det strengt tatt var Islands «tur».

Og nå er islendingene temmelig sure på at Norge er så føyelige overfor EUs krav om mer penger for å utvide EØS. «Norge uttalte stor betalingsvilje allerede før EU begynte å utforme krav. Det har neppe dempet EUs grådighet,» sa en islandsk diplomat til Bergens Tidende nylig.

Islendingene, vesentlig fattigere enn oss, murrer og knurrer. Liechtenstein er et lite fyrstedømme med 32.000 innbyggere og en gråsoneøkonomi av tvilsomt slag. EFTA er et lite korthus, for å si det slik.

EU har i og for seg ingen interesse av å bli kvitt EØS, forutsatt at de tre små betaler mer penger og fortsetter med å svelge unna EU-lover med minst mulig mas. Omtrent 4000 store og små lover er allerede innarbeidet i norsk lovverk.

Men enhver nøling fra EFTA med å «ta» et direktiv fører til irritasjon på EUs side, og nordmennene som sitter i møtene sier at tålmodigheten minker. EU er ikke snille med Norge lenger, i hvert fall er ikke Kommisjonen det, og Norge har intet ris bak speilet. Hva skulle det være; å nekte å selge olje?

Norge kan rett nok fortsatt løpe til skandinaviske venner i Rådet for å prøve å få dem til å omgjøre Kommisjonens innstillinger. Det ble gjort med en viss suksess i krangelen om eksportbetingelsene for laks og da Norge greide å bane seg vei til EUs nye byrå for sjøsikkerhet, EMSA. Men i dragkampen om EUs mandat for EØS-forhandlingene som starter 9. januar, var den norske diplomatiske offensiven mindre effektiv.

Nå gjenstår det å se hvordan forhandlingene går på nyåret. Men både blant byråkrater og politikere er det nok en følelse av at EØS-avtalen begynner å koste mer enn den er verd.

Hvor ille er egentlig de sveitsiske frihandelsavtalene? Sveitserne, som sa nei også til EØS, lever fortsatt ganske godt - selv om de nok ikke har så mye mer selvråderett enn vi når det kommer til stykke, der de befinner seg som øyboere midt i EU-havet.

Vi kan ikke slå fast at EØS er ved veis ende, kanskje de skjøre sammenføyningene holder en tid til. Og avtalen gir norske bedrifter tilgang til det indre marked, selv om vi ser at det ikke skjer på helt likeverdige vilkår.

Men vi kan helt uten dikkedarer si at EØS er en leilendingskontrakt og et stort demokratisk problem.

Den er ikke et fristende alternativ for Norge. Frihandelsavtaler etter sveitsisk modell kan kanskje være litt bedre for demokratiet, men den vrien vil få norsk næringsliv til å gå helt av skaftet. Så er spørsmålet om det siste vil gjøre nok inntrykk på nordmennene til at de realiserer det tredje alternativet - fullt medlemskap i EU.

Det viktigste som har skjedd i norsk Europa-politikk i 2002 er kanskje at statsminister Kjell Magne Bondevik satte seg sammen med journalister i København før jul og varslet ny folkeavstemning mellom 2005 og 2009. Jeg var der, og signalet virket ikke planlagt fra Bondeviks side. Det kom på et direkte spørsmål og med et sukk fra nei-mannen.

Utviklingstrekkene fører ikke nødvendigvis til at EU er mer fristende for norske kvinner og menn til den tid, men de økonomiske og maktpolitiske realitetene er tunge. Kanskje det ender med at vi går inn i EU fordi vi må, ikke fordi vi vil.