En uttalelse kom nylig fra vår utenriksminister (BT 27.12.) der han avviser all prinsippdiskusjon, henviser til USA og FN-systemet, og nøyer seg med å fastslå at Saddam er en fare for verden. Tidligere har Bondevik antydet at Norge, helst med, men kanskje også uten FN-oppslutning, men med «støtte i Folkeretten», kan komme til å delta under USA-kommando i et angrep på Irak.

Begge håper at en krig kan unngås ved at presset på Irak holdes oppe, og finner det i så måte mest tjenlig å nøye seg med å antyde støtte til USA. Men nå haster det med en grundig åpen debatt. Fra NATOs ledelse snakkes det nå om moralske forpliktelser til å være med. Spørsmålet er om det alt er for sent å snu, eller om USA har investert så mye at retrett kan oppfattes som nederlag.

Jeg vil reise to spørsmål, som begge krever ja-svar hvis Norge skal bli med i en krig mot Irak: Er Irak en så stor trussel mot den internasjonale fred og sikkerhet at de samlete konsekvensene av et militært angrep på Irak kan rettferdiggjøres? Og er et militært angrep på Irak eneste alternativ?

En ond skjebne vil ramme en enkeltmakt som Irak hvis landet skulle bruke massedrapsvåpen, eller bli knepet i å gi dem til terrorister. Dette er hittil ikke påvist. Vil Saddam og hans drabanter dø, eller bli detronisert og ydmyket foran en internasjonal rett, så gjør de nettopp det. Dette vet de og ønsker ingen av delene. Grusom kan Saddam være, men til forskjell fra bin Laden og hans kumpaner har han sjøl så langt ikke vært sjølmorderisk irrasjonell, snarere tvert om.

Det eneste som kanskje kunne gjøre Saddam Hussein irrasjonell, måtte være at han på terskelen til sitt fall valgte «ærens vei» ved å ta med flest mulig fiender i graven. Den største risikoen for at Saddam Hussein skal bruke massedrapsvåpen vil derfor oppstå i et fremgangsrikt militært angrep på Irak.

Hertil kommer virkningene et Irak-angrep vil få i den muslimske verden, og i den palestinsk-israelske konflikt. Er det noen som tror at Sharon vil avstå fra å utnytte situasjonen? Skal den arabiske verden oppleve at Norge går til angrep og kjemper på parti med Sharons soldater mot et arabisk land? Tror noen at et angrep på Irak vil dempe internasjonal terrorisme, eller at vi skal slippe unna ansvaret for store sivile ofre i Irak hvis vi deltar i en angrepskrig under USA-kommando? Tror noen at vi kan oppveie det hat dette skaper ved å gi humanitær hjelp etterpå? I den fattige verdens øyne — ikke bare i den muslimske - vil vi i lange tider stå som hyklere og medløpere til vestlig arroganse, og ovenfor palestinerne vil vår siste sjanse til dialog være forspilt.

USA vil fortsette å presse FN til en uttalelse som med velvilje kan strekkes til å legitimere et Irak-angrep. Skulle USA få sin vilje, er det likevel ikke automatisk gitt at et Irak-angrep er folkerettslig og moralsk berettiget. President Carter advarer mot de folkerettslige betenkeligheter ved et «preemptive strike». I et selvstendig land som Norge trengs derfor en rask, men grundig gjennomgang av både de formelle og politiske sider, både på kort og lengre sikt. Jeg bebreider våre folkevalgte at de ikke før har vært mer opptatt av dette. Gjør jobben deres på åpen mark og ta i tide folket med på råd! Det gjelder noe så alvorlig som spørsmålet om å være med og starte en angrepskrig, hvor underprivilegerte og undertrykte mennesker kan dø i hopetall.

Det internasjonale samfunn kan bidra til å ta spenningen ned i Midtøsten. Den palestinsk-israelske konflikten må bilegges ved opprettelse av en levedyktig palestinsk stat. Denne konflikten har bidratt til å forsterke det som vi i dag anser som det irakiske problem, og ligger til grunn for fremveksten av internasjonal terrorisme. Tenk om USA i tillitsfullt samspill med FN brukte henimot de ressurser på dette som nå brukes på enda en krig? Ingen ville i verdens øyne tjene mer på det enn USA.

Svaret på de to spørsmålene ovenfor er ikke ja. Da er det på høy tid - måtte det ikke være for sent! - å formidle dette både i klar tekst og i politisk handling. Hvis noen skulle fatte mot til å si det høyt, måtte det være fredsprislandet Norge. År 2003 sin Palme, hvor er du?

Av Vidar Lehmann