Steinar Hansson

Norge er i dag forpliktet gjennom flere tusen traktater med andre land og internasjonale organisasjoner. I sum utgjør avtalene en avgivelse av suverenitet og selvråderett uten sidestykke i historien om det selvstendige Norge. Men vi står utenfor ett fellesskap, og dette ene utenforskapet overtolkes ofte som selve vitnesbyrdet om at Norge er helt særegent i Europa.

På alle andre punkter når det gjelder internasjonalt samarbeid, er Norge i høyeste grad et innenforland. Det typiske trekket ved norsk utenrikspolitikk etter krigen har vært å gripe så å si alle muligheter og invitasjoner til forpliktende samarbeid og bindende traktater, fra FN og NATO til Nordisk Råd og EØS, fra EFTA og WTO til Schengen og Kyoto-avtalen. I noen av disse tilfellene har de norske regjeringene vært blant pådriverne.

Det er ikke korrekt å oppfatte Norges rolle som en sinke i internasjonal organisasjonsutvikling, selv om det var en betydelig nøling å finne i de første etterkrigsårene i forhold til de kontinentale europeiske samarbeidsprosjektene. Men i det meste av perioden etter krigen har den norske rollen vært internasjonalistisk. Med ett betydelig unntak. Men dette unntaket er så tydelig at det er i ferd med å skyggelegge Norges egentlige rolle overfor omverdenen. I det høyst sannsynlige øyeblikk i nær framtid når 10 nye land går inn i EU, vil skyggen bli enda tydeligere.

Finnes dype røtter til det ene store nei som kan forstås i forhold til de utallige ja? Selvråderett og suverenitet kan det neppe være i seg selv, for avgivelsen av selvstendigheten har vært formidabel og kontinuerlig. Vi er for eksempel forpliktet til å gå til krig om en av våre allierte blir angrepet av en makt Norge ikke nødvendigvis trenger å ha en eneste form for konflikt med. Vi er i praksis bundet til å godta hundrevis av vedtak fra EUvia EØS uten å ha vært med på å bestemme dem.

Et moment som ofte trekkes fram som forklaring på den sterke EU-motstanden, er at Norge er vestvendt og skeptisk til Kontinentet ut fra egne historiske erfaringer. Jeg tillater å så tvil om at dette er en holdbar forklaring på den spesifikke norske EU-motstanden. Skulle vi av historiske grunner være mer vestvendt enn Storbritannia, Portugal og Nederland? Eller Irland?

En åpenbar forskjell mellom fullt EU-medlemskap og tilknytingen til de andre «unionene», er at EU omfatter to primærnæringer som begge har følt seg mer truet av EU enn av andre internasjonale organisasjoner. Både fisk og jordbruk er blitt utgangspunkt for mye av mobiliseringen rundt motstanden. I tillegg kommer den ideologiske kritikken mot EU som norsk venstreside og mange intellektuelle tidlig samlet seg om.

Trippelalliansen mellom bondenæringen, fiskeribefolkningen og de radikale har helt fra begynnelsen av 60-tallet vært sterk nok til å holde Norge utenfor, særlig fordi disse kreftene splittet de fleste politiske partiene. Det ble tidlig skapt en situasjon som førte til en helt annen institusjonell løsning av EU-saken enn av alle andre traktat-inngåelser: Partiene abdiserte. Folket skulle bestemme selv, i formen bare som rådgiver, i realiteten som beslutningstager.

Denne demokratiseringen av utenrikspolitikken er det mest særegne ved EU-saken i forhold til alle de tusener av andre internasjonale forbindelser Norge har inngått. I dag har det bare akademisk interesse å spekulere i hva som hadde skjedd uten folkeavstemninger. Norges forhold til EU avgjøres gjennom folkeavstemning, noe annet er og bør være utenkelig.

Men hvis vi hypotetisk tenker oss at EU-saken i Norge faktisk var blitt avgjort som alle andre spørsmål av internasjonal karakter, det vil si uten folkeavstemning, ville motstand og kamp naturligvis likevel ha fulgt saken, men Norge ville ganske sikkert for lengst ha vært medlem.

Mitt enkle poeng er at demokratiseringen av utenrikspolitikken på dette eneste punktet har gjort denne ene saken til bruddet på en ellers sammenhengende linje av internasjonal forpliktelse og innskrenking av praktisk selvråderett. Det betyr at beslutningsformen, kanskje like mye som saken i seg selv, forklarer at Norge er utenfor EU, men innenfor alt annet. Å spørre et helt folk i fredstid — et hvilket som helst folk - om det delvis vil gi opp egen råderett til fremmede, fjerne og utenlandske institusjoner, fører nærmest automatisk til et meget stort nei. Om dette nei'et til slutt ender på 47 eller 53 prosent, kan ha mer tilfeldige årsaker enn å være uttrykk for virkelig dype og karakteristiske trekk ved land og folk. Forskjellen mellom dansk, svensk og norsk EU-holdning i befolkningen, er marginal.

Avstemningsresultatene i 1972 og 1994 er likevel dramatiske veiskiller. Så dramatiske at det er svært sannsynlig at saken blir tatt opp igjen. Vi må regne med nye initiativ fra de kreftene som alltid ellers har meldt Norge inn i de mange små unioner uten å spørre hele folket til råds.

Om noen år vil det komme nye forsøk på å gjøre det ene utenforskapet i den store unionen til en parentes i den lange marsjen inn i de internasjonale forpliktelsenes verden. Lykkes dette, vil knuten på den rette linjen være løst opp. Det ene demokratiserte unntaket av utenrikspolitikken vil da i historiens lys stå tilbake som dramatiske kapitler om indre jordskjelv i norsk politikk. I utenrikspolitikken vil de norske nei-ene fra 1972 og 1994 imidlertid mer framstå som forsinkende hendelser i dannelsen av den utvidede og utdypede all-europeiske unionen - hvor Norge i så fall vil være like aktivt til stede som landet har vært i alle andre internasjonale fora. Det typisk norske er nemlig ikke å være en sinke i overnasjonalt samarbeid, men en svært ivrig deltager.