EU står foran sin største utvidelse når land i Sentral— og Øst-Europa blir medlemmer. Det forsterker spenningen mellom to hensyn, å være demokratisk representativ og sikre styringseffektivitet. Skal EU ende som et europeisk FN etter å ha gått i oppløsning som unionsprosjekt?

To måter

Demokratiet kan ivaretas på to måter, ved å beholde mer av medlemslandenes politiske handlingsrom eller gjennom føderalisme. Den første er forankret i statene, den siste i individene, borgerne. Den første er forsøket på å bevare det mellomstatlige samarbeidet som element i et EU hvor det overstatlige styrkes av hvert nytt unionsprosjekt.

Å gjøre EU styringsdyktig krever flertallsavgjørelser på stadig flere områder. Da kan man telle stater eller individer, gi medlemsland med mange innbyggere ekstrastemmer.

Man kan fastsette at vedtak krever ja fra et bestemt antall store medlemsland for å unngå at EU vedtar noe de tunge statene ikke respekterer.

De store er redde for å bli nedstemt av de mange små. De små vil binde de store i EU-kollektivet, ikke styres av dem. EU har praksis med å veie land og borgere, men prøven venter i de neste årene. Spørsmålet om EU blir et regionalt FN er retorisk i den forstand at en slik vending ville innebære det europeiske samarbeidets sammenbrudd og riving av det som er murt opp, med eurosonen som ferskeste byggestein.

Den evige byggeplassen

EU er en evig byggeplass og har igangsatt enda en arkitektkonkurranse for å sikre husorden når de nye beboerne fra Sentral- og Øst-Europa flytter inn. Eller for å bruke et annet bilde: Marerittet er det uregjerlige EU når antallet medlemmer blir like stort som i en gammeldags skoleklasse og mye fortsatt er basert på at alle blir enige. Uten en lærer til stede.

Valéry Giscard d'Estaing, fransk ekspresident, leder tenkegruppen som skal drøfte neste EU-traktat og neste steg i unionens utvikling. Det må komme utvidelsen i forkjøpet. I en slik situasjon finner også britene det best å løpe litt for å ha et ord med i laget. Jo mer overstatlig EU ble, desto mer understreket britene Europa som et mellomstatlig foretak. Og når stater opptrer, vil noen fordi de er tyngre enn andre gjøre mer av seg.

Fra gammelt av

Det er britene vant til fra gammelt av, franskmennene også og tyskerne, men de måtte legge vanen av seg etter 1945. Nå kan de synes som demokrater, og da kan det ikke lenger skjules at Tyskland er EUs tyngste land.

Financial Times konkretiserte til en plan noe som i fjor høst fremsto som en mulig ny skikk blant EUs stormakter, Europas gamle stormakter. Da kom regjeringssjefene i Storbritannia, Frankrike og Tyskland sammen for å diskutere Europas rolle i kampen mot terror.

Ikke bare Brussel-EU reagerte, men også Italia, som også forlanger stormaktstatus i EU. Italienerne var som gode europeere etter 1945 med på å skape det som ble EU, og den grunnleggende avtalen bar navnet Roma-traktaten. Dertil krever Spania, et ferskere EU-medlem, plass blant de store.

At britene, franskmennene og tyskerne stakk sine hoder i hop, bidro til at den italienske statsministeren, Silvio Berlusconi, høyrepolitiker og god italiener, nå oppfører seg som en italiensk de Gaulle, en forsvarer av nasjonens ære og storhet. Det har skapt ubehag i resten av EU.

Europeeren gikk

Da eurosonen trådte i kraft, ble den mottatt med slik demonstrativ mangel på interesse av Berlusconis regjering at utenriksministeren, Renato Ruggiero, fortsatt en god europeer, gikk sin vei.

En stormaktstroika kan passe britene som et forsvarsverk mot en overnasjonal union.

Storbritannia sikrer sin styringsrett samtidig som det kan si at EU på realistisk vis blir styringsdyktig. De mindre medlemslandene, og de fleste av EUs medlemmer er mindre enn de tre store, vil være uenige.

Financial Times beskrev noe som lignet FNs sikkerhetsråd, der dominerer nye og gamle stormakter med vetorett, og med den vrien kunne britene saktens unngå noen ubeleilige topp- og ministermøter hvor alle EUs medlemsland er til stede og skal presses til frivillig enstemmighet eller godta flertallsvedtak. Tilsetter man så en generalsekretær i EU, har man i alle fall ikke fått en europeisk president.

Det pågår alltid en kamp om neste fase i EUs utvikling. Britene dementerte en påstått plan som beskrev deres nølende tilnærming til EU.

Berlusconi opptrer som surnet italiener. En gang utgjorde den franske presidenten og den tyske kansleren EUs avantgarde. Jacques Chirac og Gerhard Schröder møter tider som krever at det tenkes på franske og tyske interesser. Men Schröders utenriksminister, Joschka Fischer, taler for det føderale Europa. Så er han også grønn.