Såret er påført alle oss som tror på en multikulturell verden tuftet på toleranse, frihet, humanitet, og felles interesser. Vi må nå kjempe for å lege disse sårene, ikke gjøre dem større ved selv å bli fundamentalister.

For meg ville kun et angrep på Bergen vært verre. I tre år, de mest berikende tre årene jeg har opplevd, bodde jeg på Manhattan og brukte ofte tvillingtårnene til å orientere meg. Der World Trade Center sto, der var sør. Som student på 116. gate mellom Broadway og Amsterdam Avenue opplevde jeg at flere av vennene mine tok seg arbeid i firmaene som lå i det dynamiske forretningsmiljøet rundt World Trade Center. Noen ble advokater og argumenterte ofte og gjerne makt og penger midt imot til forsvar for innvandrere, retten til fri tale, og god handelsskikk. Andre fikk ansvarsfulle oppgaver i store investeringsfirmaer. De holdt fast ved sin overbevisning om at bedrifter som bryter menneskerettigheter og driver helse— eller miljøskadelig virksomhet ikke er verdige investeringsobjekter.

Andre igjen ble ansatt av arkitektkontorer og de står i spissen for nytenkning om hvordan man skaper gode og trygge bomiljøer og økologiske bygninger. Noen fikk jobb i FN-bygningen og viste uovertruffen empati og evne til samarbeid med mennesker av andre overbevisninger og oppfatninger. Kun noen av disse vennene mine er født og oppvokst i USA. Foreldrene til en av amerikanerne innvandret til USA fra Korea. Moren til en annen amerikaner er kinesisk-amerikansk og faren er jødisk-amerikansk. Blant dem som ikke er amerikanske er det en fra Bombay i India, en fra Estland, en fra Bergen i Norge, en fra Filippinene og en fra Bangladesh. I to dager var jeg redd for at disse vennene mine skulle ligge under de sammenfalte byggene. Jeg har fremdeles ikke lykkes i å få kontakt med den unge damen fra Bangladesh, men jeg vet at de andre lever. Dersom terroristene ønsket å skade kun amerikanerne har de begått en stor feil, for de har vitterlig skadet en hel verden. New York er på ingen måte symbolet på det noen hver ser på som negativt ved Amerika. Massekulturen, rasismen, hensynsløsheten overfor miljøet, de sosiale ulikhetene og dødsstraffen har sine sentre og sine mest prominente talsmenn andre steder i USA.

Manhattan er først og fremst et overveldende bevis på at det går an for mennesker av ulik bakgrunn og religion å bo sammen og finne glede og energi i hverandres ulikheter.

Å miste dette fellesskapet på kryss av geografiske, kulturelle og religiøse skiller ville være det eneste som er verre enn å miste alle de tusen menneskene som nå er tapt. Å miste dette fellesskapet ville være å miste menneskeligheten selv. Det ville være å la de vanvittige, ensporede fundamentalistene overvinne oss. Jeg vet jeg snakker for alle våre nære medmennesker som ligger begravet under støvet, steinene og stålet på sørspissen av Manhattan når jeg ber innstendig om at vi ikke må la fundamentalismen overvinne menneskeligheten. Ikke i New York, ikke i USA, ikke i Midtøsten, ikke i Europa, og i alle fall ikke i Bergen.

Av Elisabeth Ivarsflaten, BA, Columbia University in the City of New York, nå student i Oxford, England