Gina Dahl

8.–10. mars ble det arrangert alternativmesse i Grieghallen. Også i år lot flere tusen bergensere seg friste til å prøve healing, håndlesning, stilling av horoskoper og spåing i kort, eller til å stifte et nærmere bekjentskap med UFO-er, engler og personlige guider (mer eller mindre usynlige følgesvenner).

Et bakenforliggende trekk ved flere av disse tilbudene er synet på mennesket og verden som guddommelig. Verden har en guddommelig meningsfylde, og mennesket kan vite at det er frelst ved å anerkjenne sin egen indre guds-likhet. At disse ideene synes å slå så sterkt om seg nå er, ifølge New Age-terminologi, et resultat av den tiden vi er i, nemlig Vannmannens tidsalder, hvor stadig flere skal bli vekket til guddommelig selvinnsikt i vår rasjonelle og teknologiske hverdag. Denne interessen for en magisk-guddommelig verden synes både å stå i sterk kontrast til vår tidligere åndshistorie og å representere noe helt nytt. Men er dette nødvendigvis tilfelle?

Når det gjelder menneskets indre opplevelse av «enhet med guddommen», det vi gjerne kaller for mystikk, så er dette en tanke med tradisjoner langt tilbake i historien. Flere av de nyoppdagede tekstene etter de mange tidlige Jesus-bevegelsene kretser rundt menneskets gudsgnist: Dette er tilfellet med Thomas-evangeliet, hvor himmelriket hevdes å være «inne i hvert enkelt menneske». Også Jesu ord «himmelriket har allerede kommet» er blitt tolket som et symbol på at himmelriket allerede finnes tilgjengelig for den som tror.

Kirkefaderen Augustin (354–430), som på mange måter banet veien for kirkens fokus på mennesket som syndig og avhengig av kirken for å oppnå frelse, var opptatt av hvorvidt mennesket var i stand til å leve «guddommelig». Middelalderskikkelser som Bonaventura, Tauler og Eckhart videreførte også slike tanker, og av disse har spesielt Eckhart (ca 1200 e. Kr.) opplevd en renessanse i nyere tid: Flere bergenshjem har nok oversettelser av hans religiøse betraktninger stående i bokhylla. Bergenseren Hans Olsen (1607–1684) oversatte mystiker-litteratur fra engelsk til dansk, og i nyere tid står Kristian Schjelderup som formidler av slike tanker. Selv vår egen André Bjerke oversatte strofene «Stans opp! Hvor flyr du hen? Guds himmel er i deg. Søk Gud et annet sted, og du har tapt din vei».

New Age-ideer om at verden er guddommelig og at alle bestanddeler har en egen magisk kraft, virker også veldig eksotiske. Det er de knapt. Størstedelen av naturvitenskapens historie har vært preget av dens forhold til religionen, det vil si at verden ble utforsket som en religiøs størrelse. Ordet vitenskap betydde tradisjonelt «å ha kjennskap til noe». Utover på 1700-tallet ble ordet synonymt med «disiplin» (men med en hvilken som helst disiplin), og først nærmere 1800-tallet ble naturvitenskapen en egen disiplin ved at den rensket bort den religiøse oppfatningen av verden. Før dette tidspunkt hadde vitenskapen et guddommelig mål, nemlig å belyse hvordan mennesket, verden og himmelrommet var et uttrykk for Guds vilje. Ikke uten grunn derfor, hadde astrologi, urter, og alkymi (forvandlingen av metaller, aller helst til gull) sin plass innenfor vitenskapen. Astrologi ble brukt av leger i England helt frem til 1720 for å tolke en pasients sykdomsbilde, og bergensteologen og læreren Edvard Edvardsen (1630–1695), som Edvardsens gate i Sandviken er oppkalt etter, stilte horoskoper for sine medborgere. Almanakken, som hadde stor utbredelse i Norge, ble brukt til stjernetolkning, og ideer om at planter som ble plukket under spesielle stjernekonstellasjoner hadde stor helbredende kraft, ble lest av den bergenske legestand helt inn på 1700-tallet. Homøopatiens historie som «alternativ» er derfor ikke så lang som vi gjerne tror.

Selv om kirken til tider har vært veldig flink til å håndhevde den rette teologi, så var troen på verden som magisk bare en annen side av samme sak. Reformasjonens Martin Luther (1483–1546), stamfaren til den norske statskirkes teologi, var for bruken av alkymi, å forandre metaller til gull. Hans medarbeider Phillip Melanchton hadde stor tro på astrologien som vitenskap, og lot være å reise til Danmark fordi han i sitt fødselshoroskop var blitt fortalt at han ville lide skipbrudd i Østersjøen. Zwingli, som var den av reformatorene som gikk lengst i å tømme kirken for helgenbilder (en av de største skillene mellom protestantismen og katolisismen), gjorde ikke dette fordi han var rasjonell, men motsatt: Zwingli trodde at alle bilder og statuer hadde sin egen energi, og at all dekor derfor automatisk ville trekke oppmerksomheten bort fra det viktigste, nemlig Gud. Datidens sterke frykt for trolldom var en direkte konsekvens av troen på at disse negative energiene faktisk fantes, og det var denne skadelige magien som ble eliminert ved å brenne heksene på bålet, slik bergensborgerne praktiserte ute på Nordnes.

Først utover på 1700-tallet begynner vi på reisen til vårt rasjonelle verdenssyn. Men det er likevel feil å si at mystikken og magien ble borte med dette. Som nevnt har ideene om menneskets indre gudslys hatt sine representanter i nyere tid, og troen på urter og spådom, tegn og varsler, kloke koner og healere fortsatte å være en del av det vi kaller folkekulturen, dette er nasjonal-skikkelsene Vis-Knut og Marcello Haugen tegn på. I Bergen hadde vi på 1900-tallet blant annet den meget kjente helbrederen Henrik Schei, kalt Losen. Når målinger i dag viser at hver tredje nordmann tror på engler, kan vi bare anta at dette antallet var betraktelig større tidligere. Troen på åndelige veiledere har også røtter opp gjennom århundrene, og finner blant annet sin motpart i vikingtidens tro på fylgjer. Når deler av New Age fokuserer på vår mulighet for kontakt med engler, huldrer, troll og nisser, så er dette derfor gammelt nytt. Alle disse skikkelsene, samt noen som kanskje har gått litt mer i glemmeboken i dag, for eksempel draugen og enhjørningen (hvis horn var et anerkjent legemiddel), var gjennom århundrene realiteter for mange.

Også mer avanserte betraktninger av naturen som guddommelig ble lest i Bergen: Bøker av mystikeren Jacob Boehme (1575–1624), som hevdet at naturen var guddommelig, og at Jesus var androgyn, både mannlig og kvinnelig, ble trykket her i byen så sent som i 1771. Kanskje ble denne litteraturen lest i de forskjellige frimurerlosjene som fikk godt fotfeste utover på 1800-tallet. Ateisme, avvisningen av alle typer guds-eksistens har derimot ikke så lange historiske røtter; det antas at det er først etter 1850 at dette er tanker som vant gjenklang blant enkelte norske borgere. New Age-bevegelsen var dessuten i sin tidligste form en millenarisk gruppe som ventet på et tusenårsrike, en ny og bedre fremtid i form av en tilbakevending til den opprinnelige tilsiktede tilstand. Denne ideen om at verden skal tilbake til en «ny» og bedre tilstand er selvfølgelig heller ikke ny. Tidlige Jesus-bevegelser levde i vente på Jesu snarlige tilbakekomst, og også flere av reformasjonens menn antok å leve i de siste tider.

Denne sirkulære oppfattelsen av tiden som gående fra et punkt og tilbake til den opprinnelige tilstand har også preget flere tenkere: Isaac Newton så sine nyvinninger innenfor naturvitenskap som en gjenoppdagelse av guddommelige sannheter, ja selv ordet revolusjon betydde ikke en kamp på en lineær akse frem til noe bedre, men en kamp for gjenfødelsen av Utopia, idealsamfunnet: dette var en av ideene bak den franske revolusjon. Dagens lineære tid mot et nytt punkt er derfor ikke en spesiell lang tradisjon.

Den sirkulære oppfattelsen av tiden, mystikk og magi, spådomskunst, fylgjer, astrologi og flere andre aspekter ved New Age har altså eksistert tidligere: Deler av dette tankegods har eksistert innenfor teologien, på tross av teologien og som vitenskapelige sannheter. Senere har de eksistert som uvitenskapelig svada, som deler av folkekulturen, og som alternative helbredelsesmetoder. Hva er da nytt med New Age? New Age er ny fordi vår opplevelse av denne typen religiøsitet er bestemt ut fra den forestillingsverden vi lever i. Dagens samfunn har et eget begrepsapparat, og det sier seg selv at vikingenes fylgjer ble oppfattet annerledes enn den måten enkelte i dag betrakter åndelige veiledere på. Den motkulturen til det etablerte samfunnet som New Age trekker veksler på og den interessen for dyrevern som formidles, har dessuten delvis sine røtter i 1800-tallets åndsliv.

New Age har også en helt spesiell markedstilpasning i vår økonomiske hverdag, og ikke minst, den bringer ideer fra fjerne land til vår hjemlige sfære: Flere bergensere praktiserer både tai chi, feng shui og ma-uri massasje. Fokuseringen på New Age kan likevel si oss én ting: nemlig at når dens tankegods tiltrekker mange tusen bergensere, så er dette kanskje ikke bare på grunn av vår fascinasjon for det nye: Mange av disse ideene har hatt grobunn i samfunnet vårt tidligere, på tross av vårt meget rasjonelle og vestlige ståsted, som kanskje ikke har en så lang historie som mange av oss liker å tro.