En ærligere evalueringsrapport er trolig aldri offentliggjort av et politisk parti. Evalueringen går langt grundigere til verks enn å belyse at bare 5,6 prosent stemte Senterpartiet ved siste stortingsvalg — tidenes dårligste resultat for partiet.

Rapporten avdekker et parti og en organisasjon som er i ufred med seg selv og omgivelsene. En ting er at enkelte politiske veivalg kritiseres. Langt mer alvorlig er det at Senterpartiet i årevis er blitt plaget av en illojalitet som langt på vei har tatt knekken på både politiske strategier og ikke minst egne ledere. Det har særlig rammet Anne Enger Lahnstein.

Dronning Anne

EU-saken bidro til at partiet ved stortingsvalget i 1993 nesten fremsto som en folkebevegelse. De seilte inn i Stortinget som en betydelig politisk maktfaktor. Det ble ytterligere understreket av at Anne Enger Lahnstein i 1994 fremsto som hele landets nei-dronning.

Hun ble feiret, og landets medier unnslo seg ikke å bruke betegnelser som dronning om den populære Anne Enger Lahnstein. Men det var samtidig startskuddet for nedturen. Mye fokus er rettet mot den motstand Senterpartiets leder møtte i det offentlige rom. Men hva som skjedde i Senterpartiets egne rekker frem mot valget i 1997, og Lahnsteins ydmykende retrett som statsministerkandidat, har det ikke vært mye oppmerksomhet rundt. Partiets evalueringsrapport inneholder imidlertid opplysninger som er så tydelige at de kan bli skrevet rett inn i historiebøkene. Det er en mildest talt råtten organisasjonskultur som fremstår som det mest sentrale.

Ydmykende

Partiet gjorde et dårlig valg i 1997. De kom inn med 11 stortingsrepresentanter etter å ha vært det dominerende nei-partiet knappe tre år tidligere. Evalueringsrapporten peker på en organisasjon som sviktet sine egne ledere: «Vi opplevde feighet og lojalitetssvikt helt fra lokallagsnivå til langt inn i stortingsgruppa. Partiets ledelse ble stående alene i stormkastene. Anne Enger Lahnstein fant det nødvendig å trekke seg som statsministerkandidat,» heter det i evalueringsrapporten. Det slås fast at «troen på egne saker og egen ledelse var liten.»

For utenforstående er ikke dette til å begripe.

Anne Enger Lahnstein var en politisk skikkelse som nøt den største respekt - iallfall i deler av opinionen og i deler av media. Det som kjennetegnet partilederen og hennes organisasjon, var fremfor alt kunnskaper, skikkelighet og grundighet i håndteringen av politiske saker. De hadde kunnskaper i sak. Så lenge det er uenighet om sak, kan ikke en politisk motstander angripes for uredelighet.

Desto mer overraskende er det derfor at det var i egen organisasjon at partiledelsen møtte uredelighet.

Et illojalt parti

Evalueringsrapporten peker på at uredeligheten varer ved og at den nye partiledelsen også er blitt rammet av det samme. Riktignok får Odd Roger Enoksen pepper for ikke å ha vært god nok til å forankre utspill og politikk i egen organisasjon, men det gjennomgående særtrekk er at organisasjonen griper muligheten til å være illojal mot partiledelsen så snart den ser muligheten til det. Særlig problematisk ble det da landsmøtet gjorde flere vedtak i forkant av valgkampen i 2001 som så vel partiledelse som grunnfjell oppfattet som dypt problematiske. Et eksempel er vedtaket om at homofile kan adoptere. Det var selvfølgelig ikke tilfeldig at 20 prosent av dem som stemte Sp i 1997, stemte KrF i år.

Evalueringsrapporten peker på at partiet er splittet i en rekke tunge, avgjørende saker som landbruk, forsvar, privatskoler, innvandring, skatt og likestilling i kirken. Det er ikke en situasjon som kan vare ved. Skal partiet kunne samle seg bak en leder og en politikk, må de selvfølgelig være enige i de store sakene.

Farvel til venstresiden

I konklusjonene gir forfatterne av evalueringsrapporten en beskrivelse av hva de tror må til:

«Vi må kvitte oss med stemplet som et nei-til-alt parti.»

Fokus skal rettes mot å gjenvinne rollen som det ledende og distriktsvennlige partiet, det ledende EU/EØS-skeptiske partiet og vil kvitte seg med stempelet som et «overdrevent» statsvennlig parti med sterk kjærlighet til omfattende byråkrati, høye skatter og avgifter. Og de vil fremstå som et parti med tro på det private initiativ.

Følges evalueringsrapportens anbefalinger, tyder mye på at vi kan vinke farvel til det blokkuavhengige Senterpartiet. Den radikaliserte venstresiden i partiet får reisepass, og velgerne får tilbake et lett gjenkjennelig parti som tar på alvor at nær halvparten av dets velgere holder distrikts-, landbruks- og fiskeripolitikk som viktigste sak når de putter stemmeseddelen i valgurnen.