Hva gir du meg? Så snart det snør litt i Bergen så kommer overskriftene: «Snart kommer regnet», «Snø til besvær». Nedsnødde bergensere! Og folk klager over været og drar frem paraplyene sine enda det er to minusgrader og tørr snø. Og alle strør salt det de er gode for.

Salt overalt slik at det som kunne vært hardpakkete tørre snøveier blir slapsete, skitne og ikke minst glatte fremkomstveier. Hva med å måke litt isteden? Jeg bruker sykkel hver dag og snø er ypperlig underlag. Saltet snø derimot... Når i tillegg kommunen salter på dager hvor det er regnvåte veier og plussgrader, slik at sykkelen min kommer til å være gjennomrustet til våren, da blir jeg bare oppgitt.

Jeg er kanskje litt spesiell. Jeg er en av de få her i byen som spretter opp av sengen om morgenen for å se ut vinduet når det har snødd. Jeg ser det på lyset utenfor med en gang jeg våkner. Deilig lyst og hvitt i motsetning til regnets tunge mørke. Jeg fryder meg når jeg sykler over Puddefjordsbroen mens snøen laver ned. Jeg stopper opp på toppen og ser utover den vinterkledde byen og Ulriken og kanskje sola titter igjennom skylaget og sender noen stråler mot Fløyen, og jeg bestemmer meg for å ta en skitur i lysløypene der oppe i kveld. Jeg sykler gjennom Nygårdsparken og må stoppe opp fordi barnehagen er ute på tur og miniutgaver av Aamodt og Hofgaard-Nilsen er på vei i full fart ned bakken på litt for store ski. Ungene ser ut til å trives i snøen. De er nordmenn. Jeg lurer på om de kommer til å være nordmenn når de blir voksne også. Eller om de er blitt bergensere. Nedsnødde bergensere.

Av Sølve M. Skogland, student