Klassiske syngedamer i toppsjiktet har som regel en oppskrift på sine konserter. En safe og forsiktig start, og bravournumrene etter pause. Mozart, Schubert, Verdi eller Puccini. Kanskje Richard Strauss. Det oppsiktsvekkende med tirsdagens konsert i Logen med Anne Sofie von Otter var fraværet av de sikre og trygge titlene. Britten og Poulenc var imidlertid ikke noe B-vare.

Etter konserten går det opp for meg hvorfor programmet fungerte godt: Anne Sofie von Otter er en mesterlig fortolker, særlig i de neddempete og sarte partiene i musikken. Basisklangen hennes er ikke spesielt stor, men det er måten hun håndterer notebildet og tekst som løfter den svenske sangerinnen inn i verdenseliten. Delikat interpretasjon og inderlig pianissimosang var den store beholdningen denne gang. Litt avventende sang i førsteavdeling, men i andre avdeling var von Otter varm i trøyen og sang seg ytterligere opp.

Bengt Forsberg må også nevnes, klaverakkompagnementet hans er silkemykt og fleksibelt og følger solisten usvikelig ut på alle avstikkere underveis. Sammen med Pers Lane fikk klavermusikk av bl.a. Percy Grainger gode og morsomme fortolkninger. Et konsertkonsept som fungerte utmerket.

ANMELDT AV

ESPEN SELVIK