August 2000 fikk et statsoppnevnt utvalg av teaterfolk og byråkrater følgende mandat fra regjeringen: å undersøke om dagens organisering og finansiering av norsk scenekunst er egnet til å nå Stortingets mål om mest mulig og best mulig teater til flest mulig, kunstnerisk fornyelse og ... «god og målrettet ressursutnyttelse». Svaret er blitt et utvetydig nei. I reformforslaget som fremmes tar utvalget et kraftig oppgjør med en foreldet, statisk og monopolfremmende finansieringsmodell, hvor automatiserte privilegier hindrer kunstnerisk utvikling og mangfold: Statsmidler til teaterkunst skal i fremtiden støtte kvalitet uavhengig av hvem eller hvor den skapes. De offentlige midlene skal følge kunsten ý ikke slik som nå automatisk bindes til bygninger og stillingsvern. Prestasjoner mer enn privilegier og samarbeid mer enn proteksjonisme, er resepten til scenekunstutvalget. En viktig effekt— konkluderes det ý ... «er at dagens bilde av noe som er innenfor og utenfor brytes ned».

De som har kalt scenekunstmeldingen et «radikalt paradigmeskifte», har fått bekreftet sin påstand gjennom siste ukers sprikende for og mot-posisjoneringer: Det som derimot har fått overskygge en mulig nyansert debatt, er de voldsomme reaksjonene som scenekunstmeldingen har utløst ved Den Nationale Scene i Bergen. Særlig forslaget om en omstrukturering av DNS fra 'nasjonalt' til regionalt teater, har vært egnet til å vekke til live et gufs av overstyrt sentralisering og gjort det berettiget for flere sentrale og lokale politikere å reagere, og slik tone felles flagg med ledelsen på byens store institusjonsteater. Avgjørende er det derimot at reaksjonen blir mer enn en ryggmargsrefleks: Å avvise scenekunstmeldingen i sentraliseringsmotstandens navn, er en forhastet konklusjon egnet til å skape falske allianser og tjene de få som verken har interesse av utvikling eller fornying.

En gjenganger i teaterdebatten har fra Dns sin side vært å fremheve seg selv og institusjonsteatermodellen som garantist for kvalitet og tradisjon, ved bl.a. å vise til sin betydning for Ibsens gjennombrudd. Borgersens kronargument er blitt DNS som et «selvstendig kraftsentrum» ý en balanserende og konkurrerende 'motpol' til hovedstadens teaterkjemper. Om man derimot tar seg tid til å gå nærmere innpå de såkalt 'tunge' institusjonsteatrene, så tror jeg man vil kunne komme på sporet av en annen type sentraliseringstendens; en skjult eller underliggende sentralisering, som følger institusjonen mer enn den følger den enkelte byen eller regionen. Det som kan spores er en 'standardisering' av selve scenekunsten som ikke skyldes institusjoner som sådan, men snarere skyldes en dominerende Institusjon ý innstiftet på 60- og 70-tallet som et sentralstyrt teatermonopol, med regionteatrene som synlige avgreninger rundt i 'periferien' og med en etter hvert mindre synlig men desto mer virksom struktur av relasjoner mellom 'sentrum'og 'periferi'. Det er en av norsk institusjonsteaters forbannelser at det springer ut fra en skole i ett miljø og i en enkelt by ý Oslo ý og at derfor alle veier til slutt synes å vende tilbake til sitt utgangspunkt. Slik har det i Norge blitt skapt et 'kraftfelt' på teaterets område, en indre 'logikk', hvor det å si institusjon samtidig er blitt ensbetydende med å si sentralisering. Det er ikke slik at man som scenekunstner mer eller mindre tilfeldig 'ønsker' seg til sentrum ý man direkte formes av sentrum. Med det er det ikke å si at dette 'bilde' ikke samtidig innehar kunstnerisk kvalitet, at det ikke spilles godt teater på Nationaltheatret eller at vår ene statlige teaterhøyskole ikke utdanner gode skuespillere. Snarere tvert imot. Faren ligger heller i at det vi som et norsk publikum blir presentert for, nettopp er dette ene bildet, denne ene skolen.

Problemet med den skjulte sentraliseringstendensen har derfor vært at de enkelte institusjonene innenfor en norsk teaterfauna, nettopp ikke har kunnet utgjøre selvstendige kunstneriske 'maktsentra' eller konkurrerende 'motpoler', men heller er kommet til å spille rollen som 'funksjoner' i en og samme struktur: et standardiserende system av organisatorisk, statusmessig og ikke minst kunstnerisk art, med utspring i Statens teaterhøgskole, med nødvendig 'prøvetid' ved en eller flere teater i periferien, og med det ideelle endepunkt ved det nationale theater vis-à-vis Stortinget. Bildet er selvsagt ikke entydig, men tendensen er klar. Å fremme dagens Nationale Scene som nasjonens bolverk mot sentraliseringsspøkelset og Oslo-kulturen er derfor like villedende som det er feilaktig. Hvem kan vel med hånden på hjertet si at plakatene på Engen- rollelister og stykkevalg ý skiller seg synderlig fra Tigerstadens? Cabaret eller Kiss me Cate, Mia Gundersen eller Mari Maurstad ý inntrykket av ensretting, av en fraværende bergensk særegenhet og en desto mer nærværende Oslo-kultur, lar seg ikke oppheve av «Kvinner på randen» alene. Og vender man blikket mot det sceniske ý mot estetikk og kunstnerisk veivalg ý synes den traust-naturalistiske veien kortere fra Folkefienden på Engen til Nationaltheatrets Rosmersholm, enn de vel 15 minuttene det tar fra Karl-Johan og opp til teatret på Torshov.

Sammenliknet med større teater-land i Europa, mangler riktig nok Norge de store byene med sine tradisjoner for selvstendighet og egenart på scenekunstens område. Derimot mangler vi ikke sentrale og særdeles aktive utfordrere utenfor den standardiserende norske institusjonsmodellen. Når disse 'frie' forsøkene på å fornye og mangfoldiggjøre norsk scenekunst er blitt forsøkt vingestekket av et selvoppholdende 'system', ligger det mer i monopolets vesen enn i publikums, kunstens og det offentliges interesse. Det er dette scenekunstutvalget har innsett, og det er dette som nå har skapt en historisk mulighet til forandring som verken politikere eller publikum bør la gå fra seg.

Dersom man i Stortinget går inn for å la DNS få beholde sin nasjonale status, betyr ikke det samtidig at scenekunstmeldingens øvrige reformer og krav bør skrinlegges. Her bør «hordalandsbenken» på Stortinget vise mot og vilje til å besinne seg. På den framtidige scenekunstens vegne tror jeg det er mindre konstruktivt å lytte til Dag Steinfelds unyanserte hersketeknikker enn til BTs leder, til Dagbladets Andreas Wiese, til politikere som Olemic Thomessen (H) og Ågot Valle (SV), for ikke å si institusjonsteatrets egen reformvillige Catrine Telle i Trondheim eller Inger Bursund i Stavanger. Også her i Bergen er det positivt når Borgersen demper sine børseskudd mot alt som befinner seg utenfor murene på Engen, og heller antyder samarbeid rundt offentlige midler. La oss håpe det er alvor ý ikke minst for DNS sin egen del. Men historien har vist ý fra middelalderens adelskap til Aps landsmøter ý at det er vanskelig å frivillig gi fra seg nedarvede privilegier. Derfor trengte vi scenekunstutvalget og derfor trenger vi nå et handlekraftig storting.

Det kunstige begrepsparet «innenfor» og «utenfor» stammer verken fra kunsten eller fra publikum. Tvert imot er skillet skapt av en bestemt stat og et bestemt statsapparat, i et politisk klima som gjennom 30 år har undergått dyptgående endringer. [fotnote text] Scenekunstutvalget er derfor ved sin fulle rett når de spør seg om denne 'gamle teaterorden' i dag er best egnet til å nå målet om mest mulig og best mulig teater til flest mulig. Svaret man kommer opp med kan selvsagt diskuteres, men da må man i det minste diskutere!] Det er ikke 70-tallets statsinstitusjoner som har sikret Bergen Røyksopp, Sondre Lerche eller Kings of Convenience, like lite som det var disse som i sin tid åpnet døren for Ibsen og Bjørnson. Kanskje til og med tvert imot? Når også Borgersen vil diskutere fremtidens teater, lover det godt. Kan hende vil man i framtiden kunne snakke om en «bergensbølge» også innenfor scenekunsten. Hvem vet? Kanskje noe av oppskriften finnes i den scenekunstmeldingen som i disse dager foreligger? Jeg tror i alle fall at det her ligger en mulighet til å komme en skjult sentralisering i teateret til livs. En standardisering og konservering av selve den nasjonale scenekunsten som følger i kjølvannet av et grånende institusjonsteater mer enn den følger byen teateret er plassert i. Selvsagt kan man være uenig. Men man bør i det minste ta seg tid til å se etter.

TORE VAGN LID