Biologisk mangfold (biodiversitet) omfatter det mangfold av liv vi omgir oss med, enten vi befinner oss i menneskeskapte miljøer eller i uberørt natur. Men begrepet kan også utvides til å gjelde jordens variasjon av livsformer – millioner av planter, dyr og mikroorganismer. I tillegg inkluderes også deres arvestoff og det kompliserte samspill (miljøet, økosystemene og de økologiske prosessene) som de ulike artene er en naturlig del av.

Det er hittil beskrevet 1.4 millioner arter, men størstedelen av det biologiske mangfold i verden er fremdeles ukjent for vitenskapen. Forskerne er uenig om hvor mange arter som finnes på vår klode. Estimatene varierer fra 5 — 30 millioner arter. Det er imidlertid enighet om at det største artsmangfoldet finnes i tropiske strøk, spesielt i regnskogsområdene. Tropisk regnskog utgjør ca. 7 prosent av jordens overflate, og har omtrent 50 prosent av alle plante- og dyrearter, ifølge den amerikanske professor E. O. Wilson.

Mennesket har særlig i løpet av de siste 100 - 150 år påvirket det biologiske mangfold i negativ retning på følgende måter: 1) forurensning (utslipp av uorganiske og organiske stoffer til jord, luft og vann); 2) fysiske inngrep (i form av arealbruk, høsting av biologiske ressurser, uttak av mineraler osv.); 3) genmanipulering (for eksempel ved kunstig avl, provoserte mutasjoner og genteknologi), og; 4) introduksjon av nye arter (for eksempel utilsiktet spredning eller tilsiktet utsetting av fremmede organismer som enten er ville, tamme eller genmodifiserte). Arbeidet for å bevare det biologiske mangfold i størst mulig utstrekning har sitt grunnlag i både etiske og estetiske betraktninger, så vel som i dets nytteverdi. Det biologiske mangfoldet utgjør livet på jorden: menneskets eksistens er helt og holdent basert på produkter fra jordens økosystemer.

I den tredje verden er India ett av de land som gjennom tidene har vært mest opptatt med å verne om og forvalte det biologisk mangfoldet. På det indiske subkontinent, som dekker i overkant av 3 millioner kvadratkilometer, møtes tre hovedgrupper av biogeografiske regioner, nemlig den indo-malayiske (som er den rikeste i verden), den eurasiske (som omfatter Europa og deler av Asia) og den afro-tropiske regionen. Denne variasjonen mellom og innen de biogeografiske regioner gjenspeiler landets rike og varierte plante- og dyreliv. Det er pr. i dag registrert i overkant av 45.000 plante- og 75.000 dyrearter i India.

I flere tusen år har indere vært fascinert av og vist respekt for sin rike naturarv. For over 2000 år siden sto følgende i verket Ishopanishad: «Alt levende og ikke-levende i denne verden er beskyttet av Gud. Bruk naturressursene med fornuft – både nå og i framtiden.» Ca. år 250 f. Kr. kunngjorde den indiske keiser Ashoka sine 14 grunnsetninger som både har en politisk og religiøs betydning. Disse kunngjøringene (ediktene) ble presentert på en søyle. Keiser Ashoka utformet bl.a. verdens første naturvernlov som primært skulle beskytte ville dyr og fugler. Han fikk bygget dyrehospitaler og opprettet private reservater for både planter og dyr.

Men det var ikke bare indiske herskere som utformet lover som skulle beskytte landets rike natur- og kulturarv. Sett i sammenheng med landets kulturelle og religiøse «mangfold» hadde befolkningen sterke synspunkter på hvordan naturen burde forvaltes. På slutten av 1500-tallet ble det grunnlagt en bevegelse (The Bishnoi Faith) som vernet naturen mot ulike former for inngrep. Denne bevegelsen var spesielt opptatt av å beskytte plante- og dyrelivet og tillot ikke hogging av trær i «sine» respektive områder. I 1730 beordret fyrsten (maharajaen) av Jodhpur sine menn til å ta ut tømmer fra et område som tilhørte bishnoiene. Idet mennene kom, omfavnet bishnoiene trærne for å beskytte dem mot «inntrengerne». Etter at fyrstens menn endelig ga opp forsøket på å ta ut tømmer, hadde de drept over 360 mennesker - hovedsakelig kvinner og barn. Den dag i dag fremstår bishnoienes områder som fruktbare oaser i Thar-ørkenen i delstaten Rajasthan.

I 1973 ble det grunnlagt en annen bevegelse – Chipko-bevegelsen - som er mest kjent for sitt arbeid for å verne de gjenværende skogområdene i India. I likhet med bishnoiene, benyttet de seg av ikkevoldelige aksjoner for å verne om naturen. Chipko-bevegelsen har bl.a. klart å stanse flere store skogsprosjekter i Nord-India. I dag er deres aksjoner ikke avgrenset til kun å beskytte skog eller å plante trær hvor skogen er hogget ned. De er også opptatt av å verne om det biologiske mangfoldet i spesielt sårbare økosystemer, og samtidig arbeide for sosial rettferdighet og likhet mellom mennesker. I de tilfeller Chipko-bevegelsen har involvert seg i ulike prosjekter, har de sørget for at lokalbefolkningen har fått deltatt aktivt i planleggingen og gjennomføringen. I tillegg til Chipko-bevegelsen, har Appiko-bevegelsen konsentrert seg om å ta vare på de siste gjenværende subtropiske regnskogene i sørvest India. Deres enkle og ikkevoldelige aksjoner er blitt svært godt mottatt av lokalbefolkningen, og mange mennesker har deltatt spontant i deres prosjekter.

I tilknytning til bygging av hinduistiske templer i India, har det vært vanlig å proklamere et område like i nærheten som et hellig sted. Her blir den naturlige vegetasjonen og dyrelivet bevart i sin opprinnelige form. Spesielt spiller ulike aper og slanger en fremtredende rolle i religiøse ritualer, og disse blir derfor dyrket og tilbedt av menneskene. Under religiøse festivaler i deler av India, er det vanlig å hente ut slanger (også giftige!) fra sine hulrom i marken og tilbe dem så lenge festivalen varer. Etter på blir de sluppet tilbake til de områdene hvor de ble fanget.

Selv om India har lange naturverntradisjoner, så ble likevel den første nasjonalparken – Corbett Nasjonalpark - opprettet så seint som i 1936. Denne parken, som ligger i nordøst-India - er bl.a. velkjent for sin livskraftige bestand av bengalsk tiger. På begynnelsen av 1970-tallet var den indiske bestanden med bengalsk tiger i underkant av 2000 individer, sammenlignet med 40.000 individer ved inngangen til det 19. århundre. Etter at The Wildlife Protection Act ble vedtatt i 1972 og at Prosjekt Tiger ble lansert året etter, ble det fart i etableringen av en rekke nasjonalparker og reservater (sanctuaries). 20 år seinere var det opprettet 75 nasjonalparker og 419 reservater i India. For å øke den indiske tigerbestanden, har en etablert i alt 18 tigerreservater. Samtidig har en bedt mennesker om å flytte vekk fra utkanten av disse reservatene for å: 1) gi tigeren et større friareal, og; 2) redusere direkte konflikter mellom tiger og mennesker. Til tross for at flere indere hvert år blir drept av tiger, så har indiske myndigheter for lengst innsett at tigeren har sin naturlige plass i landets fauna. I dag har bestanden av bengalsk tiger økt til vel 4000 individer. Totalt har India vernet nærmere 150.000 kvadratkilometer av sitt totale landareal, og dette inkluderer alt fra tropisk regnskog til ørken, fjell, marine områder, våtmarker osv. Indiske nasjonalparker og naturreservater blir nå forvaltet av «Forest Departments» som er direkte underlagt regjeringen sentralt.

Det er dessuten blitt mer og mer vanlig å trekke lokalbefolkningen aktivt inn i forvaltningen de ulike naturområdene, slik at de fremdeles kan utnytte naturressursene i tråd med deres tradisjoner om en bærekraftig utvikling. Ett gjennomgående trekk med indisk naturvern, er at en er opptatt av å sikre leveområdene til sårbare og truede arter. Dette står i en viss kontrast til naturvernet i vårt eget land, hvor en i flere tilfeller fragmenterer og ødelegger leveområdet til sårbare eller truede arter, selv om de er fredet ved norsk lov.