Det dreier seg om et bestemt, innskrenket politisk tankemønster, en slags bevisstløshet. I den fransktalende verden kalles det laissez-faire, på godt norsk la-det-skure-politikk. I vår historie har vi opplevd dette før, og vi vet at la-det-skure-politikk er galt, illevarslende og kan innebære katastrofe.

La-det-skure-politikk er nå innført som offisiell politikk av partiene på den politiske høyrefløy, inkludert det parti jeg selv har vært medlem av i storparten av mitt liv, Venstre. Det innebærer utsalg av det norske arvesølvet, i første omgang landets kraftverk. Men i prinsippet vil intet være vernet. Alt av nasjonale verdier som kan selges, er i risikosonen. Grenser finnes knapt. Når vi etter hvert står ribbet tilbake, vil kanskje også enkelte av Høyres nyfattige medlemmer forundret spørre: men hvor er alle våre skatter blitt av? Hvorfor gjorde vi dette? På bakgrunn av vinterens kraftpris, og med erfaring fra langt verre virkninger i andre land, kan jeg trygt si: dette er bare en liten forsmak.

Men som kjent, det er for seint å snyte seg når nesa er vekk.

Når våre forfedre som bygde landet ikke utformet et lovverk som kriminaliserte slike vilkårsløse handlinger, må årsaken ligge i at de ikke i sine villeste drømmer hadde tenkt seg at noe menneske, enn si folkevalgte med ansvar for å utvikle landet vårt, skulle finne på noe så grunnlegge absurd, som å avhende de av fellesskapets vitale eiendommer som samtidig har karakter av nasjonale symboler.

Antakelig er det for seint å reise spørsmålet om kriminalitet. I alle fall dreier det seg om en dumhet som skriker til himmels og samtidig representerer en likeså dyp som farlig illojalitet overfor både landet og dets innbyggere.

Den logiske konsekvens av den politikk regjeringen nå fører på det nasjonale plan er at medlemmene lar liv følge på lære og kvitter seg med sine egne, private eiendommer, sin realkapital, slik de i dag selger ut landets realkapital. De bør vise at det er klokere å disponere masse penger, og å leie etter behov, enn å eie sin bolig, hytte eller bil.

For en del år siden møtte jeg en av verdens fremste økonomer. Han hadde vært sitt lands finansminister, sittet høyt oppe blant byråkratene i Verdensbanken og var, da jeg møtte ham, knyttet til FN. Han sa: Det er mange mennesker, selv økonomer med den best tenkelige utdannelse, som ikke har fått med seg forskjellen mellom realkapital og penger.

Det er denne kuriøse og tragiske realitet som demonstreres hos etterkommerne av vårt folkeeventyrs Gudbrand i Lia.

Per-Aslak Ertresvåg