1. desember 2001 ble det avholdt president-, parlaments— og lokalvalg i Zambia ý ett av syv hovedsamarbeidsland for norsk bistand. Regjeringspartiet de siste 10 årene beholdt makten tross økende fattigdom, omfattende korrupsjon og vanstyre. Mandag og tirsdag denne uken holdes det en internasjonalt konferanse ved Chr. Michelsens Institutt (CMI) der erfaringene fra valget skal evalueres, skriver Harald W. Mathisen.

Valget i julehelga var det tredje flerpartivalget i Zambia siden 1991 da Kenneth Kaunda som leder for et 27-årig ettpartistyre overga makten til den brede folkebevegelsen Movement of Multiparty Democracy (MMD), ledet av Fredrick Chiluba. Den fredelige overgangen og den nye regjeringens økonomiske reformpolitikk ble hyllet av vestlige kommentatorer, og landet ble fremholdt som et ideal for andre afrikanske land som staket ut veien mot demokrati og markedsøkonomi tidlig på 1990-talet.

Regjeringspartiet har på hele 1990-tallet klart å beholde sin dominerende posisjon. Ved valgene i 1991 og 1996 fikk MMD over 70 prosent av stemmene, men valgresultatet i 1996 skjulte grove overtramp fra MMD sin side, og valget var et tilbakeskritt for det unge demokratiet. Det mest alvorlige overtrampet skjedde i forhold til det sterkeste opposisjonspartiet, UNIP, ledet av Kenneth Kaunda. Konstitusjonelle endringer innført like før valget i 1996 førte til at Kaunda ikke kunne stille til valg.

Etter de nye reglene må begge foreldrene til en presidentkandidat være zambiske statsborgere ved fødsel. UNIP og fem andre opposisjonspartier valgte derfor å boikotte valget i 1996. Til presidentvalget i 2001 hadde befolkningen 11 presidentkandidater å velge mellom. Forsøk på å stifte en bred koalisjon av opposisjonspartier i forkant av valget, lyktes ikke siden de fleste partiene i virkelighet var verktøy for de personlige ambisjonene til individer som ikke hadde nådd opp i den indre maktkampen i MMD. Opposisjonspartiene hadde ingen alternativ visjon eller politikk for å løse landets problemer, ei heller partiorganisasjoner som kunne brukes til å mobilisere velgere.

De konstitusjonelle spillereglene ble som i 1996 et hett tema i forkant av valget i 2001. Høsten 2000 startet Chiluba en kampanje for å endre partiets statutter og landets grunnlov, som begrenser presidentens regjeringstid til maksimum to femårsperioder. Dette forsøket på konstitusjonelt sjørøveri ble effektivt stoppet av en allianse av landets sivile samfunn — et svært positivt utviklingstrekk.

Et annet usikkerhetsmoment i opptakten til valget var fastsettelsen av valgdato. Etter lang tids spekulasjon fra alle involverte parter, valgte president Chiluba 27. desember. Valgdatoen, som var midt i regntiden, skulle vanskeliggjøre gjennomføringen av valget. Men viktigere var det at velgere som ikke oppholdt seg på stedet de var registrert, ikke ville kunne stemme. Dette gikk spesielt ut over studentene, en gruppe man regnet med ville støtte opposisjonen.

Soldatene, som også var antatt å ville stemme på et av opposisjonspartiene, ble overrasket med å bli sendt til Kongo i registreringsperioden. Selve registreringen av velgere skulle vise seg å være svært omstendelig. Hver velger måtte møte opp tre ganger for å få de nødvendige stemmepapirene. Av landets 10 millioner innbyggere ble 2,4 millioner registrert som velgere mens 1,7 millioner faktisk avla stemme.

Dette vitner om at registreringsprosessen ekskluderte mange vanlige mennesker. Men inntrykket var også at det var en omfattende resignasjon og apati blant de fattigste delene av befolkningen. På tross av en kjennelse i høyesterett som nedla forbud mot bruk av statens ressurser i MMDs valgkampanje, fant de internasjonale observatørene at regjeringspartiet brukte både offentlig ansatte og biler i sin valgkamp. Et eksempel på hvordan partiet ikke ønsket å skille stat og parti, fremgikk av programmet for et valgkampmøte i et byen Kitwe. Punkt én og to på agendaen var taler av sittende president Chiluba og partiets nye presidentkandidat Levy Mwanawasa, punkt tre, utdeling av løyver til nye boliger.

Kjøp av stemmer var utbredt i valgkampen.

Utdeling av mat og klær som betaling for stemmer var en praksis mange partier bedrev, men regjeringspartiet med sine overlegne ressurser trolig var det partiet som best kunne utnytte dette.

Mediene var også sterkt dominert av regjeringspartiet. De fleste aviser og den eneste tv-stasjonen var i realiteten et talerør for regjeringen. En rekke journalister ble i oppkjøringen til valgkampen fengslet og trakassert for sin kritiske journalistikk. Valgkampen var svært personfokusert, og mediene brakte på bane en rekke ubekreftede rykter. Et eksempel på medienes dekning var publisering av ryktene om at en av opposisjonskandidatene hadde aids. Kandidaten benektet dette, men bekreftet at han hadde sukkersyke.

I avisene neste dag kunne man lese: «Kandidat bekrefter at han er syk.» Opposisjonspartiene ble også mange ganger nektet å holde valgmøter da «presidenten muligens skulle komme til distriktet». Opposisjonens valgkamp ble bare unntaksvis dekket og en kandidatdebatt kvelden før valget ble droppet på tross av en instruksjon fra høyesterett om at det skulle sendes. I stedet sendte den nasjonale tv-stasjonen et timelangt intervju med president Chiluba.

Utover valgdagen ble det stadig klarere at valget var svært dårlig administrert: Materiell manglet mange steder og velgere måtte vente opptil 12 timer i stekende hete for å få stemme. På tross av dette viste velgerne en ro og verdighet som langt overgikk de politikerne de stemte for. Kvaliteten på stemmelokalene varierte sterkt. Noen steder ble valget holdt under åpen himmel mens andre steder ble jordhytter eller enkle skolebygg tatt i bruk.

Mer kritikkverdig er det at opptellingen mange steder ble foretatt om natten med bare stearinlys som belysning. I flere distrikter måtte valget fortsette neste dag på grunn av mangel på valgmateriell, resultater fra noen regioner ble da annonsert mens folk ennå stemte. Ikke overraskende gikk de resultatene som ble annonsert oftest i MMDs favør. Selve opptellingen viser også merkelige tall, i et distrikt er det for eksempel avlagt 4000 stemmer til parlamentsvalget og 12.000 til presidentvalget.

Hadde så de mange uregelmessighetene før, under og etter valgdagen innvirkning på valgresultatet? Det er selvfølgelig vanskelig å beregne effekten av at ressursene var så ujevnt fordelt i det politiske landskapet, men at MMD bedret sine sjanser til å vinne valget er hevet over enhver tvil. Valgresultatet viste at MMD fikk 29 prosent av stemmene mens UPND fikk 27 prosent. I en befolkning på 10 millioner skilte det bare 35.000 stemmer mellom de to presidentkandidatene. Med det omfattende misbruket av statens ressurser til å fremme MMDs valginnsats, er det overveiende sannsynlig at regjeringspartiet i en mer jevn valgkamp ville ha tapt til hovedutfordrer Anderson Mozoka og hans United Party for National Development (UPND).

Den nye presidenten, Levy Mwanawasa, har svak oppslutning i partiet, og med det svake mandatet han har fra folket, kommer han og hans regjering til å stå svakt rustet til å møte de store utfordringene Zambia står overfor. Mwanawasa ble hastig innsatt i en situasjon der anklager om valgfusk førte rasende mennesker ut i gatene i protest mot et valgresultat de ikke kunne godta.

Presidenten svarte opposisjonen i sin innsettelsestale der han gjorde det klart at alle forsøk på å avsette ham ville bli møtt med makt og tiltale om landsforræderi, som ved dom innebærer dødsstraff. Opposisjonen mener valget er illegitimt og vil de neste ukene bestride valgresultatet i domstolene.

Det er pr. i dag ingen enighet om spillereglene i zambisk politikk, og med den nye regjeringens autokratiske tendenser er fremtiden til det zambiske demokratiet helt uavklart. Norge har vært sterkt engasjert i landet siden 1967. Bistanden de siste 10 år, da landet formelt har vært et demokrati, har ikke gitt de forventede resultater. Håpet er at videre bistand kan bidra til et mer demokratisk og effektivt styresett.