STEINAR HANSSON

Det er mulig at skatte-og avgiftstrykket er vel høyt i Norge. Det er også sannsynlig at skolen ikke er god nok. Men det er ikke umiddelbart samsvarende å love betydelige forbedringer innenfor offentlig sektor — der skolen tilhører, samtidig som både næringsliv og enkeltpersoner skal betale mindre til det offentlige.

Man står overfor en gordisk knute som ikke kan nøstes ut, bare hugges over. Dagens politikergenerasjon har for lengst funnet en øks de tror kan brukes hver gang de vil redusere bevilgningene til den velferden de samtidig lover mer av: Effektivisering av offentlig sektor.

Hvem kan si seg uenig i en slik prosess? Vi kan alle bli mer effektive, og det finnes knapt en arbeidsplass som ikke opplever krav om mer effektiv drift, år ut og år inn. Moderne ledelse og administrasjon går stort sett ut på å effektivisere. Det vil ofte si å kutte, og ikke skape arbeidsplasser. Også offentlig sektor er blitt stilt overfor slike krav. I mange år. Slik bør det også være, men har det særlig mye med politikk å gjøre?

Jeg tror politikerne bommer når de gjør slike nødvendige administrative målsettinger til sitt viktigste politiske virkemiddel. Etter hvert blir det noe tafatt over politikere som til slutt ikke har mer å komme med enn akkurat et slikt ýmantraý. Norske politikere kan mistenkes for å være mer opptatt av dem de åpent og skjult har utpekt som sine felles fiender, enn å kappes med hverandre i samfunnssyn. Fiendene er Norsk Kommuneforbund og landets kommunale administrasjoner.

Jens Stoltenbergs insistering på fornyelsen av offentlig sektor avfødde likegyldighet hos velgerne. Og nå har Høyres sterke kommunalminister Erna Solberg blitt møtt med oppgitthetens aller siste våpen: Latter.

Det var ikke hvem som helst som lo mot henne da hun pekte på at kommunene har fått stadig mer midler. Med unntak av Terje Søviknes fra Os, brøt latteren løs hos alle landets ordførere, fra nord til sør, fra Høyre til venstre. Erna Solberg tok det pent, men i Høyre bør man nok spørre seg hva som brast så høyt denne dagen. Norge av deres hånd?

Muligens har utdanningsminister Kristin Clemet innsett at det vil bli meget vanskelig å gjøre skolen bedre gjennom økt effektvisering og knappere midler. Hun har funnet et par andre måter knuten kan hugges over på: Flere privatskoler og færre år i grunnskolen. Norge har minimalt med privatskoler og kanskje litt for mange år i grunnskolen. Reformtankene er derfor ikke helt malplasserte. Men vil de gjøre skolen bedre? Eller skal besparelsen ved å kutte ut et skoleår brukes til å dekke opp Høyres løfter om lavere skatt? Det vil uansett være vanskelig å hevde at ett år mindre undervisning er det samme som å satse på skolen.

I motsetning til regjeringspartnerne har ikke Høyre fått sine velgere mot seg etter snart ett år på taburettene. Men også Høyres velgere vil etter hvert be om resultater av partiets to viktigste valgløfter: skatt og skole. I høst får de fint lite av begge deler.

Vil det være mer rom for betydelige skattelettelser i de resterende årene av stortingsperioden? Det må det være, om ikke også dette valgløftet fra Høyre skal brytes. Men finnes det noen god grunn til å tro at mindre skatt om et år eller to ikke også vil ramme både skole og annen velferd? Det norske Høyre har et problem flere av søsterpartiene ute i verden, både i Norden, Europa og USA, ikke har. Høyre er ikke bare et lavskatteparti, men også et velferdsparti. Man kan ikke love bare det ene, men også det andre. Etter at Fremskrittspartiet er blitt en pådriver for høyere offentlige utgifter til velferdsformål, finnes det ikke noe klassisk høyreparti i Norge - ingen som åpent tør å vedkjenne seg at man byr lavere skatt med medfølgende mindre offentlig velferd. Derfor tys det om og om igjen til besvergelsene om effektivisering av dem som skal utføre velferden. I lengden blir dette uutholdelig for flere enn landets ordførere. Til slutt ler vi kanskje alle hver gang vi hører en politiker som nevner fornyelse og effektivisering som trylleformelen bak løftene om bedre velferd med lavere skattenivå?

Gõran Persson gikk seirende ut av det svenske valget uten å love skattelettelser. Det er det mest oppsiktsvekkende trekket ved riksdagsvalget i Sverige. Dessverre vil det ikke være lett for de norske partiene å kopiere Persson. Han har ingen oljeformue og heller ikke noe Fremskrittsparti å ta hensyn til. I Norge har vi begge deler, og derfor er det nærmest umulig å selge et budskap om høy skatt og moderat velferd. Men på et eller annet tidspunkt vil tilstrekkelig mange oppdage at lavere skatt og høyere velferd er mer valgflesk enn realiteter. Da kan både Høyre og de andre partiene tvinges til ett av to:

Enda mer bruk av oljepenger - eller en mer forsiktig omgang med de fete dobbeltløftene foran neste valg. Sjansen for det første alternativet er større enn det andre. For hva skal politikerne drive valgkamp med - om de ikke kan love stadig bedre skoler og mindre skatt?