2002 ble et elendig år for norske medier. Parallelt med sviktende økonomi for mange av de største avisene, opplevde også journalistikken i mange redaksjoner en rekke smell av ulik karakter. TV 2 måtte legge seg på kne for Idretts-Norge etter urettmessige beskyldninger om doping under Lillehammer-OL. Otto Jespersens giftige humor skapte et sjeldent raseri i en betydelig del av befolkningen. Norges største ukeblad gikk over alle grenser i sin betalte misbruk av kronprinsessens far. På slutten av året kom det overraskende vedtaket fra kulturministeren om å frata den populære, men lettvinte P4-stasjonen konsesjonen for riksdekkende kommersiell radio.

Og sist, men verst av alt, tok Tore Tønne sitt eget liv etter reportasjene og etterforskningen omkring hans økonomiske forhold.

Om det finnes en fellesnevner blant alle disse problemene, må den ha å gjøre med at medienes bruk av sin frihet til å undersøke, kritisere, underholde og ironisere er kommet i utakt med for mange av mottakerne — både blant de mektige og de svake, hos enkeltpersoner og i forhold til en del øvrige samfunnsinstitusjoner.

Det har oppstått et misforhold mellom medienes naturlige trang til å søke konflikt og sensasjon, og det øvrige samfunnets behov for mer harmoni. Hvor dypt konflikten stikker, og hvor varig den vil bli, er vanskelig å vite. Men at vi står overfor en kulturkonflikt, er åpenbart. Resultatet av konflikten er umulig å spå utfallet av. Muligens vil vi i nærmeste fremtid se at ønskene om større forsiktighet og mer harmoni vil gjøre inntrykk i redaksjonene. Presse og kringkasting er i seg selv speil på tendenser i samfunnet. Hvis trykket i samfunnet for mindre kontroversielle fremstillinger blir stort nok, skal det mye til om mediene ikke vil avspeile dette.

Et spørsmål er naturligvis hvor sterkt ønsket om mer harmoni egentlig er. At samfunnets elite - maktpersonene, som avisene kaller dem - ønsker snillere medier, er ingen nyhet. Å bli hengt ut i ondskapsfull satire, eller avslørt for kritikkverdige handlinger, er ytterst ubehagelig. Men satirikerne og journalistene som oppfattes som troll i maktens øyne, betraktes normalt annerledes av publikum. I folkets øyne kan de giftigste kritikere og ironikere, de mest gravende og ubehagelig journalister være samfunnets helter, de som tør å si fra, enten det skjer med humor eller tyngre våpen.

Mediene kan ikke sies å være i utakt med samfunnet før deres virksomhet møter veggen også hos store deler av publikum. Spørsmålet er om norske medier i øyeblikket er i ferd med å komme til et slikt punkt. Muligens har man gått for vidt på såpass mange forskjellige felt at en reaksjon er utløst - langt utenfor maktens sirkler.

Et annet spørsmål er hvorvidt kritikken er berettiget i sin alminnelighet. I sin nyttårstale sa kongen at «latterliggjøring og personangrep er blitt en del av vår hverdag», og statsminister Bondevik fulgte opp: «I dag henges mennesker ut lenge før eventuell rettssak eller dom foreligger.» Begge har rett i sine observasjoner, men deres kritikk har et budskap som ikke er like lett å slutte seg til. Kan vi overhodet tenke oss et fritt medie- og underholdningssamfunn uten rammende satire eller sterke avsløringer av enkeltpersoners gjøremål?

Den vanskeligste debatten er dekningen av Tore Tønnes sak. Når man kjenner det tragiske utfallet, er det lett å gi mediene skylden. Men det er urett å bebreide noen for å ha trykket den dokumentasjonen som forelå. Ingen redaksjon ville ha unnlatt å bringe videre det stoffet Dagbladet hadde kommet over. Og ikke et medium i den frie verden ville i en liknende sak ha unnlatt å la sine førstesider blir preget av saken. Spørsmålet om dimensjoneringen vil likevel henge der, i denne saken som i mange andre liknende saker. Dessuten det ubehagelig spørsmålet som redaksjoner alltid står overfor: Hva blir etter hvert viktigst: Sakens kjerne eller stadig nye oppslagsmuligheter?

De fleste redaksjoner vil trolig diskutere sin egen virksomhet etter begivenhetene i 2002. Det vanlige hovmodet, som altfor lenge har preget altfor mange sentrale aktører i mediene, er på vikende front. Bare det vil i seg selv gi rom for diskusjoner som burde ha vært tatt tidligere. Men hvordan balansen skal gjenopprettes, på hvilken måte man kan beholde en kritisk presse og en spennende ny humor-tradisjon uten å komme helt i utakt med samfunnet rundt seg, er en vrien diskusjon. Hvis noen skulle trenge et lite råd på veien, måtte det være: Sett grensen mellom avsløring og ondskapsfullhet, mellom satire og faenskap.

Det er urettferdig å si at mediene mobber når de avdekker uhumskheter, selv om det dreier seg om identifiserte enkeltpersoner. Det er like uholdbart å beskylde mediene for mobbing når de gjør narr av mektige personer, selv om ironien er ramsalt. Men det er på sin plass å kalle det mobbing når de onde instinkter får overtaket, når det blir snakk om en primitiv jakt eller bare vulgær utdriting. Troll kan temmes, men ikke alt som svir er trollskap.

Steinar Hansson