STEINAR HANSSON

Otto Jespersens utfall mot Kjell Magne Bondevik har ikke bare et innhold, men også en form som snur tingene på hodet. OJ holder sitt foredrag i «Torsdagsklubben» som om han var den mektige, den eneste som kan si tingene direkte til den som angripes — ikke nedenfra og opp, men ovenfra og ned. I noen minutter oppfatter vi ham ikke lenger som narren, men som herren som uhemmet denger løs på offeret.

Når offeret er statsministeren og Otto Jespersen i virkeligheten ikke er mer enn en klovn, burde dette være i sin skjønneste orden. Det er bare en ny form for satire, mer voldsom og mer direkte, mer overraskende og mer støtende enn hva vi er vant til, men likevel innenfor mønsteret av all politisk ironi: Narren tar herrens plass en stakket stund, slik at alle kan få humoristisk utløp for sin avmektighet i forhold til herren. At han spiller rollen så godt at hans narrestreker forveksles med en kritikk fra virkeligheten, er egentlig ikke hans problem. Det er Kjell Magne Bondevik og svært mange av oss andre som kortslutter: Vi tar Otto Jespersen på alvor.

Otto Jespersens problem er at han ikke kan vite hvem som tar ham på alvor når han påkaller en attentatmann til å gjøre av med statsministeren. Den drapstrusselen han selv skal ha fått, har han i høyeste grad lagt grunnlaget for selv - fordi han ikke kunne beregne sitt publikum.

Men bakom Bondeviks utfall mot Jespersen rå raljering med hans sykdom og styring, ligger noe mer enn en personlig såret statsminister. Det er et rollemønster som er brutt. Egentlig burde statsministeren og de øvrige politikerne være høyt hevet over satiren. De har makten, og må forstå at saftig ironi bare er et tegn på at de er mektige. Men slik føler ikke dagens norske topp-politikere at situasjonen er. De oppfatter seg til tider mer maktesløse enn sine klovner. Dette skyldes delvis at den nye generasjonen av tv- og stand-up-komikere er blitt tøffere og mer nedlatende, og at de har flere programmer og scener enn noensinne å spille seg ut på. Men politikernes avmektighet overfor sine nye «fiender», har også en annen årsak: Den politiske eliten er langt på vei uten handlingsrom.

I neste uke samles Arbeiderpartiet til landsmøte for å gjenreise seg selv. Det skjer naturligvis ikke. Partiet er ribbet for velgere, og det sliter med å finne en profil som kan peke et lite stykke framover. Det forunderlige i dagens politiske bilde, er i og for seg ikke at et parti som Arbeiderpartiet er langt nede, men at deres hovedrivaler, de borgerlige regjeringspartiene samtidig er nesten like ille ute. Den enes død er ikke blitt den annens brød.

Bondevik-regjeringen er i ferd med å bli en reprise av Stoltenberg-regjeringen. I løpet av et års tid er oppslutningen dunstet vekk, selv om disse regjeringene ikke har gjort så mye galt. Men enorme velgerskarer snur ryggen til norske regjeringer som ikke kan tilby mer generøse løsninger på velferdsutfordringene.

Erkjennelsen av at det ikke går an å styre Norge innenfor en ansvarlig økonomisk ramme uten å miste minst en tredjedel av sine velgere, har skapt en matthet i det politiske miljøet som kan gjøre selv de sterkeste svært sårbare. Hvordan har vi klart å stelle oss slik - at politikk og politikere blir noe latterlig i seg selv, også uten hjelp av tv-komikerne? I et av de få landene i verden som ikke har for lite penger i statskassa, men tvert imot altfor mange?

Når folk nå samler seg omkring Carl I. Hagen, har de på sett og vis allerede valgt narrenes parti mot de styrende. Det er liten grunn til at tro at 35 prosent av det norske folk tror at Hagen ville løse de problemene de andre politikerne strever med. Derimot støtter de ham fordi han i hvert fall kritiserer og gjør narr av dem som styrer nå. Det er Carl I. Hagen, og ikke Otto Jespersen som er det ironiske vrengebildet på Bondevik og Stoltenberg. Hagen krever å bli tatt på alvor; han påstår han har løsninger som han naturligvis ikke er i nærheten av å ha. Og det kommer han til å fortsette med så lenge Norge er velsignet med oljepenger og det samtidig finnes uløste velferdsoppgaver - det vil si alltid.

Narrene er blitt herrer i det politiske Norge. Men det er ikke Otto Jespersen som er revykongen, det er Carl I. Hagen. Han styrer showet, han trekker teppet vekk under dem han vil skal falle, han har publikum i sin hule hånd, han vet hva timing og regi er. Det eneste han ikke kan - og der er han i godt selskap med Otto Jespersen og de andre humoristene - er selv å ta ansvar. Men Bondevik burde bruke mer kjeft på Hagen enn på Jespersen. Det er Hagen som er den farlige narren.