Vi husker pøbelen i Göteborg og Barcelona. I morgen skal den gå løs på Genova under G8-møtet. De er på én måte ikke mye å ta på vei for. Det er det samme segmentet av anarkister og raddiser som siden 1960-årene har vært mot utviklingen – altså kapitalismen – og som ikke finner andre metoder enn å lage bråk. Sånn sett kan vi overlate dem til politiet.Men forskjellen er at den politiserte pøbelen nå har en stor skare siviliserte demonstranter like bak seg. Det er neppe slik, som de sistnevnte hevder, at det er en isfront mellom slåsskjemper og de fredelige. Stadig flere har nok en økende forståelse for avmakten og aggresjonen som ligger til grunn for bråkmakernes handlemåte.Følelsen av at verden går av hengslene brer seg. Noe er i ferd med å skje. Et kulturelt opprør En dramatisk prognose kommer fra amerikanske Jeremy Rifkin, president i Foundation on Economic Trends. I The Guardian 3. juli skriver han at mediene overfokuserer bråkmakerne og overser det vesentlige:«Vi er vitne til starten på et kulturelt opprør mot globaliseringen. Effektene blir trolig like viktige og omfattende som den revolusjonære bevegelsen for demokrati og markedsøkonomi på slutten av det 18. århundre», skriver Rifkin.Han mener altså at protestene mot globaliseringen starter det viktigste opprøret siden den franske revolusjon. Og her kan vi kanskje ta en ekstra dyp slurk av hvitvinen i sommervarmen og tenke at det har nok Rifkin også gjort på terrassen i Washington.Men hva om han har rett? Og merk at Rifkin snakker om et kulturelt opprør. Var ikke globalisering et spørsmål om økonomi og mangel på politikk, da? Økonomien kan styres Det er det bråkmakerne har fått oss til å tro; at globalisering dreier seg om Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon (WTO), om kapitalisme og kløften mellom rike og fattige land. Det er uvisst om frihandelen – som styres av WTO – skaper større forskjeller mellom nord og sør. Men om WTO nå gjør det, kan politikerne bestemme seg for å endre organisasjonens politikk. Det er også uvisst om det lurt å ettergi u-landsgjeld raskere og mer betingelsesløst enn det Verdensbanken legger opp til i dag. Men det er igjen et politisk spørsmål.Internasjonaliseringen av kapitalmarkedene, som gjør land med svak valuta til lette ofre for spekulasjon, er vanskelig å stanse. Men det er mulig å bremse kapitalstrømmene, for eksempel med en avgift på valutatransaksjoner, slik Attac foreslår.Det som bringer demonstrantene på gaten i Seattle, Göteborg og Genova er protesten mot at politikerne overlater den internasjonale økonomien til kapitalismen alene. Men det kan vi altså gjøre en del med gjennom politiske grep. Og det er bare en bit av globaliseringen. Hvem er mot hva? Tyngre veier andre sider ved globaliseringen – og trendene som går parallelt. Globaliseringen henger tett sammen med den teknologiske revolusjonen. De mest merkbare følgene er at vi nærmest uansett hvor vi er kan snakke engelsk, logge oss på Internett, sende og motta e-post, spise amerikansk hurtigmat, snakke i finske mobiltelefoner og se BBC World News. Det oppstår et kulturelt verdenssamfunn vi i økende grad føler oss som en del av. Dette virker sammen med individualiseringen, som også er en konsekvens av den teknologiske revolusjon (blant annet fordi den svekker motsetningen mellom arbeid og kapital). I sum trendene nasjonalstaten, religionen og kjernefamilien – institusjonene som har organisert og sosialisert oss i århundrer.Hvem er mot dette? Morgendagens demonstranter i Genova?Hvis protestene mot globaliseringen er et kulturelt opprør som i styrke kan sammenliknes med den franske revolusjon, kan det være på sin plass å minne om at revolusjonen spiser sine barn. Helt andre krefter kan ta over. Naiv Rifkin Tilbake til Jeremy Rifkin. I sin oppramsing av eksempler på opprør mot globalisering nevner han litt av hvert: Protestene i et kanadisk lokalsamfunn mot etablering av en matvarekjede fordi denne vil utkonkurrere lokale butikker. Smadring av en McDonalds-butikk i India fordi denne ikke holdt seg til hinduistiske mattradisjoner. Og den tyske debatten om å etablere en Leitkultur som motvekt til innflytelsen fra innvandrerne og globaliseringen.Rifkin skriver han er klar over at opprøret han gjør seg til talsmann for kan bli kuppet av religiøse fundamentalister, rasister, nasjonalister og nyfascister. «Men det behøver ikke bli slik», skriver han optimistisk.Og han går ikke inn på interessemotsetningen mellom de nevnte gruppene og de unge radikalerne.Her synes jeg Rifkin er naiv. Hvem har størst sjanser til å mobilisere massene hvis ting virkelig braker løs? Venstrekrefter som spiller på makroøkonomi og nord/sør-konflikten? Eller visse andre grupper som spiller på religionen, familien og nasjonen?