Oslo-avtalen mellom israelere og palestinere er bare et minne. Den nordirske fredsprosessen likner en stillstand, og politiets razzia mot Sinn Feins kontorer for å finne samrøre med IRA skjerper motsetningene. De protestantiske unionistene støttet aksjonen. De har krevd Sinn Fein utelukket fra selvstyret som fredsavtalen for et par år siden satte opp, og unionisten David Trimble, som leder den lokale regjeringen, har måttet ta presset fra sine egne alvorlig. Det står om avvæpningen av IRA, som man ventet forgjeves på.

Sinn Fein ble kalt den politiske fløyen av IRA, eventuelt kunne man si at IRA var den militære fløyen av Sinn Fein. Sinn Fein var et lovlig parti, IRA en undergrunnshær som drev med terror. IRA var et gammelt fenomen som fremsto i radikalisert nyutgave som den irske nasjonalismens væpnede front da den nordirske konflikten ble skjerpet i slutten av 1960-årene.

Bomber og velgere

IRA oppsto av en konflikt og forverret den. Sinn Fein var kampens politiske ansikt og verktøy. Kunne det også sies slik at IRA var Sinn Feins gevær, ble spørsmålet hvor tett båndet var, i all hemmelighet.

Diskusjonen kan ha noe akademisk ved seg, men når det sto om veivalg, betydde det noe hvem som befant seg hvor, om noen satt begge steder, hvor tett beslutningsbåndet var knyttet og hvor maktens tyngdepunkt lå. Interesser kunne sprike.

Sinn Fein hentet kraft fra de to kildene, IRAs evne til å øve terror, og oppslutningen i den katolske befolkningen, uttrykt også i valg. IRA hadde utpressingsmakt: Det ble ingen fred før bestemte krav var innfridde, kunne også Sinn Fein da si, på vegne av et påvist antall av Nord-Irlands katolikker.

Formelt sto Sinn Fein uten tilknytning til IRA, ellers hadde ikke partiet kunnet virke. Det kunne beklage at folk ble drept, men føye til som en konstatering at slik fortsatte det så lenge britene styrte på i Nord-Irland. IRA forsvant når britene forsvant, sa Sinn Fein, som en analyse selvsagt, ikke et vedtak det hadde vært med på å fatte. IRA handlet. Sinn Fein høstet makten i handlingene. Samspillet kan kalles en klassisk funksjonell arbeidsdeling ettersom den finnes også i andre konflikter, som den baskiske. Også i Midtøsten kjennes begrepene «den politiske fløyen» og «den militære fløyen».

Madrid forbyr

Madrid forbyr partiet Batasuna, ETAs politiske fløy. Batasuna har ikke tatt avstand fra ETAs terror, og forbudet grunngis med den tette forbindelsen når Batasuna fører den politiske kampen for et Baskerland løsrevet fra Spania.

Man har antatt bånd, men forbudet kritiseres. Også Batasuna har velgere. Støtten kan ikke forbys, og nå får Batasuna en sak til som undertrykket av den spanske stat. Mens det nordirske politiet slår til mot Sinn Fein, men verken fjerner Sinn Fein eller IRA med det.

Jeg sto på fortauet i katolske Falls Road i Belfast og snakket med politiske aktivister om nødvendigheten av IRAs aksjoner, det vil si, de snakket om den. Fire britiske soldater på patrulje hørte på oss idet de vandret forbi. Det var konfliktsamfunnet, terrorsamfunnet og det åpne samfunnet på én gang.

Britene løste ikke noen konflikt med krigen mot IRA. Tiltak mot IRA var bare tiltak mot IRA. I terrorbekjempelsen lå det akutte behovet, men ett sted måtte noe skje politisk. I Langfredagsavtalen fikk britene bruk for Sinn Fein.

For dem kunne det være en fordel å gi den ekstreme delen av den irske nasjonalismen en politisk åpning, og så slapp de å forhandle, direkte, synlig, med IRA. Men når de ville ha skytefri, måtte de oppsøke mennene med våpnene og bombene, i all hemmelighet, de som Sinn Fein.

Det er strid i alle partier om veivalg og personer, og man snakker om fløyer og fraksjoner. Det norske Ap ble en krigssone i et ellers fredelig land, og da forstår vi spenningene i IRA og Sinn Fein, representantene for det ytterliggående, når valgene skulle tas om terror og politiske kompromiss. IRA eksisterte i kraft av sine bomber, destruktiv evne var suksess. Sinn Fein måtte bevise politiske resultat. IRA-suksess og ikke mer fortalte om Sinn Feins nederlag.

Gjennom avisen

Det var ikke likegyldig for Sinn Fein hva IRA gjorde eller for IRA hva Sinn Fein godtok i forhandlinger med fienden. Det er virkelighetsfjernt å forestille seg to organisasjoner helt atskilte og fristilte med isolerte beslutningsprosesser for midler og mål, at Sinn Fein hver morgen måtte lese i avisen hva IRA hadde gjort og se om det passet med det Sinn Fein hadde tenkt seg. To fronter i samme kamp krevde samkjøring. Budskapet var at de ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Hver for seg. Og likevel ikke.

Like fullt måtte det oppstå interesseforskyvninger mellom IRAs våpen og Sinn Feins politikk. Her var ulike tyngdepunkt. Det måtte også finnes sterke rivninger innad i så vel IRA som Sinn Fein, særlig når det ble tale om forhandlinger som betydde å kompromisse om Saken.

Sinn Fein gikk med på Langfredagsavtalen, som dagens haltende politikk i Nord-Irland sprang ut av, men IRAs posisjon forble tvetydig. Avtalen innebar avvæpning av paramilitære organisasjoner, de protestantiske og irsk-katolske eller -nasjonalistiske terrorgruppene, og Sinn Fein bekreftet at IRA sluttet fred.

Men avvæpningen drøyde. En fredsavtale ga IRA ingen plass siden den nordirske konflikten skulle helpolitiseres, og to svar kunne tenkes. 1. IRA saboterte avtalen og motarbeidet også Sinn Fein. 2. Sinn Fein drev dobbeltspill. IRA var nyttig som en dulgt trussel for å sette makt bak kravene også i fortsettelsen: Sinn Fein var ikke så avmektig som det påsto når det i generelle ordelag lovet på vegne av IRA for så å understreke at det ikke bestemte over IRA, som selv avgjorde når og hvordan avvæpningen skulle skje.

Enda mer enn i Ap

Det kan tas for gitt at en kamp som føres med både våpen og politikk utløser mer strid og splittelse enn du finner selv i et norsk arbeiderparti. Det hører med at det som begynte som væpnet kamp for den irske saken, alternativt protestantenes kamp mot den, er blitt enda et alternativ som mafialivets vaner. De paramilitæres selvoppholdelsesdrift. Med politisk stagnasjon og ny graving av mentale skyttergraver føler den paramilitære seg hjemme: Vold er fortsatt mulig.

DOBBELTSPILLEREN? Gerry Adams ledet Sinn Fein. Sinn Fein var partiet. IRA var geværet.
FOTO: AP/Scanpix