Det er underlig at BTs lederskribent har så liten kunnskap om hva som er det faktiske forhold i DLF-konflikten: At Fridtjof Frank Gundersen, Dag Danielsen, Vidar Kleppe og andre som ble satt utenfor Frp av Carl I. Hagen og co. på begynnelsen av året så desperat ønsker å bli gjenvalgt til Stortinget at de forsøker seg på et kupp mot den egentlige ledelsen i Det Liberale Folkepartiet. De var for sent ute til å nå fristen om å få godkjent et nytt parti før valget. Derfor prøver de seg på et kupp mot et lite parti, i håp om at deres tyngde som stortingsrepresentanter skal hjelpe dem til å omgå demokratiske spilleregler.

Tor-Ingar Østerud, DLFs stifter, ble ekskludert i 1998 fordi han forsøkte å begå et kupp mot partiet; sammen med folk fra Generasjonspartiet (nå Sosialdemokratene) utgav han seg for å være DLFs sentralstyre og søkte Notarius Publicus om navneendring fra DLF til Generasjonspartiet. Da DLFs sentralstyre fikk henvendelse om saken, ble kuppforsøket avslørt, og Østerud og co. trakk søknaden. Som følge av denne illojale handling mot DLFs lovlige ledelse (som han selv var en del av!), ble han ekskludert.

På denne bakgrunn bør det være enkelt å forstå at Østerud ikke hadde noen rett til å «overdra» retten til DLF-navnet til Gundersen og co. under den berømte «kaffekopp-seansen» på Stortinget i midten av mars. Det bør også være klart for BTs lederskribent at den omtalte seansen strider mot alt som er av organisasjonspraksis i Norge. Dermed har ikke Gundersen og co. overtatt DLF på lovlig måte. Dette fikk både Gundersen og media beskjed om gjennom en pressemelding fra DLFs sentralstyre allerede dagen efter den omtalte seansen på Stortinget. Media kunne skutt ned Gundersens kuppforsøk allerede da, og spart alle, spesielt valgstyrene, for denne parodien på demokrati.

Også Runar Henriksen, DLFs leder fra 1993 til 1997, er på Gundersens lag, men han har vært en del av ledelsen i Generasjonspartiet (nå Sosialdemokratene) siden høsten 1998. Det sier seg selv at han dermed ikke har noen rett til å representere DLF.

DLF er nok, som BTs leder påstår, et miniparti. Men det bør ikke gi oss noe mindre rettsvern enn de større partiene. Det bør ikke være så enkelt å begå kupp mot et partis lovlig valgte ledelse, slik som Gundersen og co. nærmest uhindret har klart å lykkes i, inntil Kommunaldepartementets lovavdeling satte foten ned.

Sentralstyret i DLF er enig med BTs leder i at Kommunaldepartementet kom med sin avklaring på et lovlig sent tidspunkt, men det er kanskje bedre at avklaringen kom sent enn at det ble et omvalg til høsten?

For ordens skyld vil jeg presisere at det er andre enn Frp som har gitt oss mest hjelp i kampen mot kuppmakerne. Men de som skulle avslørt det, juristene i valgstyrenes administrasjon, og erfarne politikere i valgstyrene, de har så langt sviktet i sin oppgave.

Avslutningsvis vil jeg anbefale BTs lederskribent og ellers alle som er interessert i de faktiske forhold i denne saken, å lese saksfremlegget om de to DLF-listene som er laget for valgstyret i Oslo. Det gir et meget godt innblikk i saken. Og så håper jeg at BTs lederskribent forstår hvem det er som forsøker seg med udemokratiske handlinger i denne saken. Det er ikke sentralstyret i DLF.

Av Trond Johansen, leder i Det Liberale Folkepartiet