USA hjalp oss da Europa var truet av så vel Tyskland og Sovjetsamveldet, heter det.

Det startet under første verdenskrig. Diverse europeiske stater var i krig, og det så ikke ut til å bli noen klar seier for noen. Hvis de krigstrette partene hadde fått rå seg selv, ville de sannsynligvis ha funnet frem til et noenlunde balansert kompromiss. Så kom USA inn på den ene siden og sørget for at Tyskland/Østerrike ble beseiret. Tyskland ble påtvunget erklæring om eneskyld for krigen og måtte underkaste seg den ydmykende Versaillesfreden, noe som i sin tur skapte grobunn for en revansjelysten Hitler. Uten Hitler, ingen 2. verdenskrig. Og uten 2. verdenskrig, ingen allianse mellom Vestmaktene og Sovjetsamveldet, og derfor ingen sovjetisk seier som skaffet landet et nesten 50-årig herredømme i Øst-Europa.

Krigen som brøt ut i 1939, var til å begynne med en begrenset europeisk borgerkrig, og ble ingen verdenskrig før Sovjet og USA kom med i 1941. På grunnlag av erfaringene fra første verdenskrig var det i USA stor motvilje mot å blande seg inn i europeiske affærer. Roosevelt gikk til valg i 1940 med et løfte om at ingen amerikanske soldater ville bli sendt for å kjempe på fremmed jord. Dette mente han riktignok ikke. Ved hjelp av oljeblokade og liknende lyktes det ham å provosere japanerne til å angripe i Pearl Harbor, og dermed var USA kommet bakveien inn i krigen. Den amerikanske forfatter og diplomat Clare Boothe Luce, utnevnt av Eisenhower til ambassadør i Italia 1953-57, sa det slik: «Roosevelt løy oss inn i den krigen han skulle ledet oss inn i.»

Den amerikanske politiske skribenten Pat Buchanan er blitt betegnet som ekstremist, fordi han dristet seg til å stille spørsmålet om hva som ville ha skjedd hvis USA hadde holdt seg vekk. Ville ikke Tyskland og Sovjetsamveldet da ha kjempet en utmattelseskrig mot hverandre slik at begge ble svekket og ufarlige? I stedet fikk vi allianse Sovjet — USA. Den materielle hjelpen og teknologioverføringen førte i sin tur til at Sovjet kunne etablere seg som atommakt etter krigen.

Det viser seg at når USA griper inn, blir det skapt en situasjon som er minst like farlig som den som var før, og som i sin tur krever mer «hjelp». Ta som eksempel den nåværende situasjonen i Afghanistan. Sovjetsamveldet okkuperte som kjent Afghanistan på slutten av den kalde krigen. USA støttet Talibangeriljaen i dens «frigjøringskamp» mot russerne, og lærte bl.a. opp bin Laden, som nå fremstilles som en alvorlig trussel mot amerikansk frihet og demokrati. I stedet støttes en ny afghansk gruppering, Nordalliansen, som ganske sikkert blir morgendagens fiender, hvis mønsteret fortsetter å gjenta seg.