Under EU-striden i 1994 sto debatten om sosial dumping sentralt. Nei-siden mente at et ja ville legge et utilbørlig press på norske lønninger. Men historien viser at Norge slett ikke trengte EU-medlemskap for å dumpe lønningene.

Lovbestemt dumping

Innledningsvis er det grunn til å minne om at Norge allerede i 1987 sørget for å etablere seg som et vestlig foregangsland for sosial dumping. Da ble NIS (Norsk Internasjonalt Skipsregister) etablert og dets «styrke» var at redere dermed fikk lov til å ansette sjøfolk på vilkår fra sjøfolkenes hjemland. Det har ført til at den norske sjømann har gått på land, mens norske båter bemannes av sjøfolk fra Ukraina, Filippinene, Indonesia og Kina. Enkelte norske redere slipper i dag unna med å betale en matros 250 amerikanske dollar i måneden. Det er langt under internasjonal tariff, men like fullt en realitet. Hva — annet enn sosial dumping - kan det kalles å gi en matros en årslønn på under 20.000 kroner?

Nå er også slike lønninger på vei inn i norsk kystfart. Myndighetene har varslet en forskrift om at utenlandske sjøfolk på norske båter i egen kystfart ikke lenger trenger oppholds- og arbeidstillatelse.

Vil stoppe arbeiderne

Det er en forvirrende debatt vi aner konturene av i kjølvannet av at lusne lønninger er avdekket også innen næringer som olje, bygg og anlegg og jordbruk.

Ikke uventet kaster enkelte partier, Sp og Frp, seg på en populistisk løsning for å «løse» problemet med utenlandsk arbeidskraft i Norge. De vil aller helst stoppe arbeiderne ved grensen. Saken er aktualisert gjennom utvidelsen av EU og dermed utvidelsen av det felles arbeidsmarkedet gjennom EØS-avtalen. Neste år vil arbeidere fra land som Polen, Litauen og Estland fritt kunne reise til Norge for å arbeide. Det betyr at en litauisk entreprenør kan få en kontrakt på å sette opp en hytteby og utbyggeren kan helt lovlig velge å benytte seg av litauisk arbeidskraft. Det kan ingen stoppe, heller ikke Frp og Sp. Det følger av at det er fri flyt av tjenester - og dermed også arbeidskraften som skal til for å utføre tjenesten.

EØS-avtalen

Det politikerne kanskje kan utsette, men ikke stoppe, er det frie arbeidsmarkedet for enkeltpersoner - det vil for eksempel si at bussjåfører kan bli rekruttert i Polen og elektrikere i Litauen. Enkelte EU-land har fått overgangsordninger for å bremse en ventet flom av arbeidsinnvandring etter utvidelsen. Sp og Frp vil at regjeringen skaffer slike overgangsordninger også for Norge. Men ekspertene er relativt samstemte i at en overgangsordning ikke vil løse noen problemer, dels fordi den personlige arbeidsinnvandringen ikke vil bli stor og dels fordi det er et meningsløst tiltak for å hindre det største problemet: Dumping av lønninger.

Norge kan med andre ord ikke hindre større innslag av utenlandsk arbeidskraft. Det er heller ikke ønskelig, all den tid utenlandsk arbeidskraft er helt nødvendig for å løse innsatsbehovet i så vel privat som offentlig sektor. Nasjonen er ganske enkelt avhengig av at bygningsarbeidere, hjelpepleiere og jordbærplukkere kommer hit og jobber.

Rovdyrkapitalisme

Spørsmålet er bare hva de utenlandske arbeidstakerne skal få av lønn og sosial trygghet. Hvis myndigheter og næringer ikke sørger for at utenlandske arbeidstakere får samme lønn- og arbeidsvilkår som nordmenn, pådrar vi oss et betydelig problem. Da vil utenlandsk arbeidskraft utkonkurrere, ikke supplere, den norske arbeidskraften. Det er den ene siden av saken. Den andre er av moralsk karakter, eller for å bruke terminologi fra Karl Marx: Utbytting av arbeidskraft. Tidligere statsminister Kåre Willoch har kalt sider av den nye, norske økonomien for rovdyrkapitalisme. Willoch siktet til Kjell Inge Røkke og raidet på Aker. Og det var nettopp Aker Kværner, som gjennom underleverandører til Statoil Mongstad, ble «tatt» for å dumpe lønninger i oljeindustrien. Polske arbeidstakere fikk ned i 65 kroner timen for å jobbe i norske oljesektor.

Kan reagere raskt

Det var ikke noe enkelttilfelle og det siste året er det avdekket at ulike næringer ikke akkurat ser på dumping av lønninger - sosial dumping - som noe problem. Det mest groteske eksemplet er norske bønder som i høstingen av grønnsaker har presterte å betale litauere helt ned i 10 kroner timen. Det er på linje med underbetalte matroser i verdensflåten.

Internasjonalt arbeidsbytte er ikke ensbetydende med utbytting av arbeidskraft. Det bør ikke by på nevneverdige problemer å etablere skranker mot dette. Forskere i Fagbevegelsens forskningssenter (FAFO) har pekt på flere muligheter:

n Innføring av tariffestet minstelønn (gjennom loven om allmenngjøring av tariffavtaler).

n Fagforeninger kan kreve tariffavtaler hos utenlandske firmaer og at det gis anledning til boikott for å oppnå dette.

n Hovedentreprenører gis et lovhjemlet ansvar for at nasjonalt regelverk overholdes.

n Nasjonale regler skjerpes med hjemmel i EU-direktivet om utestasjonering av arbeidstakere, for å få kontroll med utenlandske entrepriser, underleverandører og leiefirmaer.

Den sosiale dumpingen viser at det haster med å få etablert lover og regler for å få bukt med den sosiale dumpingen på norsk landjord. Når det gjelder rederinæringen, er det ikke virkemidler igjen. Der må den norske sjømann bare vente på at kinesisk lønnsnivå når igjen det norske.