_Guri Fjeldberg deltok i BTs kronikkonkurranse.

Hun er en av de 15 som utenom vinneren, Ellen Viste, ble valgt ut til trykking.

Juryen la vekt på at kronikken har nyhetsverdi og at innholdet er tankevekkende med en spennende vinkling._

Gud krangler med kona si og strever med skapelsen. I Reidar Kjelsens «En travel Herre» ser Gud ut som en trollmann. Til høsten kommer denne barneboka ut på Gyldendal forlag som den første der en norsk forfatter presenterer Gud som fiktiv skikkelse i tekst og tegning. I landene rundt oss er bildebøker som personifiserer Gud i ferd med å bre seg. Blant forfatterne er det flest ateister. Blant publikum er det nok den voksne høytleseren som morer seg mest. Om man da synes det er greit å godte seg på Guds bekostning.

I teorien er det fortsatt straffbart å vise ringeakt for noens trosbekjennelse. Et nytt lovforslag som nettopp har vært ute på høring, går imidlertid inn for å fjerne denne såkalte blasfemiparagrafen. Visst kan troende føle seg krenket av at noen harselerer med «deres» Gud, men straffelovkommisjonen synes ikke det er rettferdig at religioner skal ha bedre vern enn livssyn bygd på moral eller filosofi. I praksis har religionskritikerne hatt ytringsfriheten på sin side lenge. Ingen er dømt for gudsbespottelse her i landet de siste hundre årene. I det verdslige rommet blir leken med Gud stadig viltrere, og det er meget uklart hvor grensene går.

Moses ville antakelig mistet steintavlene på tærne om han hadde sett disse tegningene. Blant budene han hentet ned fra fjellet, var et klart forbud mot å avbilde Gud. Jødene og muslimene holder seg strengt til det, mens de kristne har gitt budene en vri som åpner for bildekunsten. Selv de mest moderne, illustrerte barnebiblene i Norge vitner likevel om at Gud ikke skal vise ansikt. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» begynner Den store Bibelen i tegninger — illustrert av en helsvart side. Da går det atskillig mer fargerikt for seg når britiske Alicia Garcia de Lynam lar Gud skape verden fra sin såpebobleboks. I When the world was new er Gud tegnet på den klassiske måten - som en godslig mann med langt hvitt skjegg og sid kappe, ikke ulik julenissen til Coca-Cola. Skapelsesberetningen avviker ellers ikke syndig fra Bibelens to versjoner. Problemet fra et kristent synspunkt, er at Gud ser ut som et menneske. Gud som Den Skjeggete Far mister en hellig dimensjon.

Samtidig er det vanskelig å forklare Gud for barn uten å gi ham menneskelige trekk. Uansett om barn oppdras i den kristne tro eller ikke, er de del av en kultur der Gud finnes - enten som fiksjon eller fakta. En periode i førskolebarns utvikling er det naturlig å betrakte Gud som Supermann. Bildebøker er derfor blitt den perfekte arena for den som legitimt ønsker å leke seg med konkretiseringer av Gud. I henhold til en av Bibelens mange selvmotsigelser, skal mennesket dessuten være skapt i Guds bilde. Kanskje er det da like greit å kikke seg i speilet? Det har tegneren Tord Nygren gjort. I den danske En støvle falt fra himmelen er Gud en middelaldrende mann med helskjegg, seilerlue, snekkerbukse og runde briller.

Dette er ingen allmektig Gud, snarere har han flere likhetstrekk med den lidende Gud slik vi kjenner ham i Jesu skikkelse. Under lunsjen på en sky er han så uheldig å miste støvelen. «Pokkers også,» tenker han og innser at han må ned på jorda for å finne den igjen. Men hvordan går det med en pengelens, sårbent mann med bare én støvel - som påstår at han er Vårherre? Det ender i fengsel. Eneste grunnen til at han kommer seg ut, er at fangevokterne glemmer å låse døra. Mangelen på nestekjærlighet kommer klarest frem der presten avviser en påståelig fattigmann. Hadde hovedpersonen hett Jesus, ville legenden vært klassisk. Og selv om kristne betrakter Gud og Jesus som ett, virker situasjonskomikken sterkere når det er Vårherre og ikke Jesus som kommer haltende og trenger plaster.

Mer enn å ta seg friheter i forhold til Gud, tar forfatteren Kåre Bluitgen seg her friheter i forhold til den statsautoriserte gudsoppfatningen. Veksten i nyreligiøse bevegelser viser at stadig flere mennesker stoler på sin egen innsikt og nekter å la andre bestemme hvordan de skal oppfatte Gud. Samtidig stiger oppslutningen til de konservative menighetene som forkynner en tydelig og streng guddom. Barneskolebarn har også en tendens til å betrakte Gud som moralens vokter. I disse nye bildebøkene er Gud ingen dømmende og oppdragende Fader. Noen av dem nøyer seg med å fremstille en ufarlig gud, hos andre blir han nærmest latterlig. Det er ikke alltid like lett å vite om vi skal le av eller med Gud i disse fremstillingene.

Guden til danske Kim Fupz Aakeson har trukket seg tilbake etter skaperverket og kjeder seg. I Da Gud fik en hobby er løsningen å samle på noe. Guds guddommelige egenskaper har klare begrensninger: Han kan ikke skape musikk, det kan bare menneskene. Når troen på menneskets evner og muligheter øker, plasserer det mennesket på et nytt nivå i forhold til Gud. Aakesons Gud kan lage sportsbiler, som han bytter til seg musikk med. Menneskene forhandler med Gud og setter premisser for byttehandelen. Utviklingen minner om den moderne kjernefamilien, den såkalte forhandlingsfamilien, der barna har fått høyere status og er med på å forhandle om reglene.

Kim Hiorthøy har tegnet denne guden som en tuslete konge med uryddig skjegg og krone. Han er stor og liten på en gang, akkurat som gnostikernes Gud. Når verden langt fra er perfekt, forklarer gnostikerne det med at Gud heller ikke er det. Det er altså ikke menneskets skyld at det finnes ondskap i verden. Ingen er perfekt, selv Gud kan bare være seg selv - i all sin mangelfullhet. Noe særlig sakralt er det ikke over avslutningen der Gud sitter ensom i sportsbilen sin med kronen på skjeve og lytter til Topp 20.

Vakker og poetisk er betegnelser anmelderne bruker om en av de få bøkene som er oversatt til norsk, Engelen og den blå hesten av svenske Ulf Stark. Gud har skapt alt, også den blå hesten som Engelen velger til bestevenn. Da blir Gud sjalu, og boken ender i hans lengsel etter kjærlighet. Faktisk lurer Gud på hva kjærlighet er, et paradoks i forhold til Bibelens utsagn om at Gud er kjærlighet. Anna Høglund har tegnet ham som en treåring i sandkassa med piggsveisen i strålekrans rundt hodet.

Dette er langt fra noen satirisk fremstilling, lik den blandingen av humor og religionskritikk som tv-underholder Otto Jespersen er blitt blasfemianklaget for. Snarere er Straks bok et uttrykk for at Gud er ývårý enten vi tror på ham eller ikke. Han er en del av kulturarven og hovedpersonen i vår viktigste kulturbærende fortelling. Men gir det oss rett til å gjøre med ham som vi vil? Dersom noen hadde tatt seg samme friheter til å fremstille Pippi Langstrømpe, ville vi synes det var å forkludre Astrid Lindgrens skaperverk.

Både Pippi og Supermann har sterkere rettslig vern enn Gud. Selv om åndsverksloven bare beskytter det opprinnelige verket de forekommer i, forhindrer markedsføringsloven at noen skaper en ny Supermann i konkurranse med originalversjonen. Mens blasfemiparagrafen ligger i koma og ingen ennå vet hvordan det går, må Gud tåle enhver fremstillingsform.

Hvordan vil så Reidar Kjelsens Gud bli mottatt der han står og tisser i badekaret? I første omgang er ikke manuskriptet funnet verdig Kulturrådets bildebokstøtte. Neste prøvelse blir den nasjonale innkjøpsordningen, der det avgjøres om boka skal handles inn til bibliotekene. Vurderingsutvalget godtar ikke satire og humor med mindre det finner dikteriske kvaliteter. Hvilken kvalitet har det å dikte seg inn i en ny omgangsform med Gud? Bildeboka viser vei inn i en verdslig lekestue skapt for dem som vokser opp i nærheten av en gud de ikke helt tror på. Bare den enkelte troende vil merke hvor krenket hun føler seg av den ubarberte magikeren som romsterer der inne. Det verste er ikke at Gud har skjegg. Skal vi tro Bibelen, har heller aldri englene hatt vinger. Men ingen ønsker vel å dele sine helligdommer med folk som ikke holder dem hellige. I mangfoldet fra legender til verdslige fortellinger utfordrer disse bildebøkene det hellige. Kampen for å holde Gud hellig også på den verdslige arena, virker tapt. Det verdslige samfunnet stiller seg stadig mer selvskrevet over det religiøse. Samtidig tilbyr disse bøkene endelig landets mer eller mindre gudfryktige hedninger noe å identifisere seg med.

Gud har rotet bort Adam. Gyldendal forlag tror Reidar Kjelsens «En travel Herre» vil passe best for ungdom.