Hun er 89 år. Hun har aldri bedt samfunnet om noe. Hun har arbeidet ute og hjemme, betalt skatt, sjelden vært syk, tatt seg av familie — kort sagt, et hedersmenneske. Så innhenter alderdommen henne. Hun klarer ikke lenger å skjøtte enkle oppgaver i hverdagen. Hukommelsen svikter, «det er noe med galt med hodet», gjentar hun for alle som setter av litt tid til å høre på. Familien er fortvilet, det går ikke an å forlate henne på dagtid. Selv står hun igjen med et eneste ønske: Hun vil på sykehjem. Hun vil ha trygghet og kanskje litt pleie den siste tiden som er igjen. Det spiller ingen rolle hvilket sykehjem i Bergen kommune, hun stiller ingen krav. De kan plassere henne hvor de vil, bare hun får plass. Å dele rom med en annen er helt greit. Et enkelt ønske fra et gammelt menneske som har vært med på å bygge opp den velstanden vi omgir oss med og tar for gitt. Hva skjer? Du gjetter sikkert riktig. Det finnes ikke en eneste sykehjemsplass i Bergen kommune! Det aller siste ønsket til dette gamle mennesket blir avspist med utilstrekkelige nødløsninger. En tilfeldig hjemmesykepleier, et opphold på dagsenter. Men ingenting kan dempe den kroniske angsten 89-åringen til daglig må stri med.

I samme uke som avslaget om sykehjemsplass kom i posten, leser vi i avisen om forhenværende minister Tønne og etterlønnen hans. Vi visste faktisk ikke om dette med etterlønn for de folkevalgte. Det må ha vært en godt bevart hemmelighet. Er ikke det å sitte på Tinget helt frivillig? Er det noen som har tvunget dem siden de kan innhente flere månedslønner i etterkant av at jobben er gjort? Så leser vi om advokatfirmaet BA-HR og alle millionene noen få ansatte har bevilget seg selv i bonus. Og om kraftselskaper som har tjent store penger på å selge ut kraft til utlandet for så å skru opp regningen når kulden ikke overraskende setter inn i Norge. Vi leser om gigantiske fjellhytter og enorme privatforbruk, om manglende ressurser til politiet, og en offentlig sektor som kneler av forfall. Vi leser om et land der oljen er blitt en ulykke fordi vi omgir oss med grådighet og sutrete egoisme. Men det vi egentlig leser om er et lite land som har mistet styringen. Politikerne har nå helt og holdent overlatt roret til økonomene slik at det private forbruket kan skyte fart for alvor. Samtidig når pensjonene og lønningene nye høyder på Stortinget. Nå gjelder det å sikre seg - sjansen for å bli gjenvalgt er etter hvert temmelig liten. Og hvorfor i all vide verden skal vi stemme på Kristelig Folkeparti når det eneste de stimulerer er korrupsjon og hyttepalass? Gud og mammon har trivdes ekstra godt i tospann i lille Olje-Norge en stund nå. Og den gamle damen på 89 år er jo ikke noe å bry seg med for politikere. Har de riktig flaks kommer hun ikke til å stemme ved neste stortingsvalg likevel!

Av Marlen Foseid, Bergen