Det er ikke bare en regjering med en selvmordspakt knyttet til EU-spørsmålet som sliter med å håndtere EU for tiden. Media er også usikker på hvordan temaet skal angripes. Det ender gjerne med noen grafikker med oversikt over de ti nye EU-landene, og noen saker om Irland og folkeavstemningen, og den slags. Det ulmer en følelse av at EUs utvidelse mot øst angår folk flest, som det heter. Det er bare så vanskelig å få grep om hvordan.

Til tross for at folkeavstemningen i Irland ga klarsignal for en av de mest dramatiske endringene i EU noensinne, og til tross for at direktiver som omhandler alt fra barnemat og lekestativer til gass hagler inn over Norge uten noen særlig diskusjon, er interessen for Europa og EU dalende her nord. Vi har nemlig en hel verden å konsentrere oss om.

Studentene velger Australia

Det er ingen vitenskapelig sammenheng mellom studenters valg av studiested og interessen for studielandet generelt. Men trenden er påfallende: For første gang siden norske studenter begynte å dra utenlands, mister et europeisk land plassen som førstevalget. Nå er det Australia som gjelder. Ikke England, ikke Tyskland, ikke Frankrike. Men Australia, der over 3700 norske studenter befinner seg i år. I 1995 var tallet 50.

Dette skjer samme høst som det EU-baserte utvekslingsprogrammet Erasmus har tiårsjubileum. Det er et utvekslingsprogram som har sendt 10.000 norske studenter av gårde til Europa på kortere eller lengre opphold.

Interessen for å studere i utlandet øker hvert eneste år, og over 19.000 studenter befinner seg utenfor Norge i år. Men interessen for å gjøre unna noe av studietiden i Europa er dalende. Sol og surfing i Australia lokker mer enn gamle europeiske studiebyer, caffe latte og billig rødvin. Det skyldes ikke bare aggressiv markedsføring fra australske læresteder. Det skyldes også signalet studentene får fra samfunnet rundt seg. Det samfunnet sier at Europa ikke er spesielt viktig for oss. Ikke så viktig som vi trodde det skulle bli.

For det var mer enn eksotiske kaffetyper og eimen av storby som lokket oss på utveksling for fem og ti år siden. Vi var overbeviste om at det var viktig å ha et forhold til Europa. Engelsk, tysk, fransk, spansk, italiensk — akkurat hvor var ikke så viktig. Vi var sikre på at Norge, EU-medlem eller ikke, ville ha et så tett forhold til Europa, at det knapt ville finnes en jobb hvor ikke språkkunnskaper og erfaring fra et eller annet EU-land ville ha betydning.

Det er lite snakk om den slags nå. Men det snakkes desto mer om Norges rolle og posisjon i verden for øvrig.

Hopper over Europa

Det er mer nærliggende å tenke på Norge og Sri Lanka, Norge og Midtøsten, Norge og oljehovedstedene Baku og Ryadh, enn det er å tenke på Norge og EU. Engelsk fremstår som det viktigste språket det har noen hensikt å lære seg. Med unntak av de obligatoriske mellomlandingene i København, hopper vi tilsynelatende over Europa, og drar direkte ut i verden, globaliserte og engasjerte som vi er.

Og bra er det, skulle vi tro. Ikke skal vi beskyldes for å bidra med byggesteiner til noen Festung Europa, eller å drive med europeisk isolasjonspolitikk. Norge tenker større og bredere, Europa skal ikke ha noe fortrinn når vi fordeler vår oppmerksomhet.

Utfordringen er selvsagt at EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet, og alle de andre enighetene med EU, gjør at Norge har et mye mer intenst forhold til EU, hver eneste dag, enn Norge har til noen andre områder i verden. Norge er mer integrert i EU og Europas utvikling enn noen tenkte seg da Norge sa nei takk til EU-medlemskap. Det virker bare ikke slik.

For med unntak av noen Don Quijoter på Ja- og Nei-sidene, som mener at EU og EØS-avtalen er viktig å diskutere underveis, har interessen for Norges forhold til Europa og EU knapt vært kjøligere.

Skremmende debatt

En politisk og offentlig debatt om temaet fremstår som utenkelig. Vi har en regjering som har en avtale om å begå selvmord den dagen EU blir et tema. Arbeiderpartiet, et av de største opposisjonspartiene, har kastet seg på logikken til regjeringspartiene, og har bestemt seg for at enhver debatt om EU skal ligge død inntil stemningen snur, som det heter. Grunnen til dette nevrotiske forholdet til EU er at enhver diskusjon ender i en debatt om medlemskap.

Og den slags debatter fører til splittede samfunn, splittede partier, splittede regjeringskoalisjoner, og til tider splittede personligheter.

Våre politikere har med andre ord erfart at det ikke finnes det EU-direktiv som er like truende og farlig som en medlemskapsdebatt i Norge. Direktivene må bare komme. Foreløpig er signalet at det ikke finnes noen grenser for hva direktivene kan inneholde av forordninger. Vi tar imot dem, utfører en slags skinndebatt, og flertallet sørger så for at det sklir gjennom på Stortinget.

Dermed blir signalet fra toppen at forholdet vårt til Europa ikke er spesielt viktig for Norge. I hvert fall ikke viktigere enn forholdet til alle andre land på kloden. EU og Europa er ikke noe vi behøver å bruke mye energi på. Det bare er der. Stort, voksende og i praksis upåvirkelig.

Signalene fra toppene og partilederne plukkes opp av både de studerende og ikke-studerende segmentene blant gruppen folk flest. Dermed velger studentene bort Europa, og alle vi andre velger bort de vanskelige diskusjonene.

Det pussige er at det er dette folkelige engasjementet - som altså blekner for hvert år som går - som visstnok, en gang i fremtiden, er det som skal til for å utløse en diskusjon om forholdet vårt til EU, EØS og Europa på politikernivå. Men den selvmotsigelsen ser det heller ikke ut til å være noen som orker å diskutere.