kronikk Av Ole Irgens

NATO har hatt mange muligheter til å være offensive og åpne rundt problemer knyttet til ammunisjon med utarmet uran, men har valgt å holde tett så lenge som mulig. Et selvopplevd eksempel belyser dette:

Jeg tjenestegjorde som presseoffiser og talsmann for KFOR, ved styrkens hovedkvarter i Pristina, fra august til desember 1999, like etter KFORs innmarsj i Kosovo 12. juni samme år. Tidlig på høsten fikk vi spørsmål fra internasjonal presse om bruk av uran-ammunisjon i provinsen. Spørsmålet ble videresendt til SHAPE, NATOs hovedkvarter i Europa, som svarte at dette ville man ikke si noe om. Det ble bekreftet at slik ammunisjon ble brukt, men det ble ikke sagt noe om omfang eller på hvilke steder. Dermed var man like langt, og saken døde hen, i hvert fall midlertidig.

Økende internasjonalt press, blant annet fra FN og ulike hjelpeorganisasjoner, førte til at NATO-ledelsen etter hvert måtte krype til korset, og i mars i fjor ble omfanget av bruken av uran-ammunisjon for første gang bekreftet: 31.000 runder med slik ammunisjon, inneholdende over ni tonn med uran, var brukt under luftkrigen mot serberne to år tidligere. UNEP, FNs miljøprogram, sendte et undersøkelsesteam til Kosovo i november i fjor, og det er etter at de foreløpige resultatene fra dette teamet ble kjent at oppmerksomheten rundt dette blusset opp igjen. Interesserte kan finne pressemeldinger og informasjon på UNEPs web-sider, http://www.unep.org.

Både NATO og det norske forsvaret har gjort seg skyldig i ekstremt dårlig informasjonshåndtering i denne saken. NATO og generalene i SHAPE har hatt mange muligheter til å være gjøre det bedre. Da KFOR gikk inn i Kosovo burde alle områder der utarmet uran-ammunisjon ble brukt, ha blitt skikkelig merket og avsperret, på samme måte som man gjorde det med ueksploderte klasebomber.

NATO burde også ha tatt initiativ til å få undersøkt disse områdene, og å få utredet den mulige helserisikoen, gjerne i samarbeid med FN.

Det hadde gitt NATO troverdighet og vist en evne og vilje til å ta opp en ubehagelig problemstilling. I stedet valgte man den tilsynelatende lette utveien: Å tie stille så lenge man kunne. Som oftest vil en slik strategi være behagelig på kort sikt, men ekstremt ukomfortabel etter hvert. Den velkjente metaforen om å pisse i buksene for å holde seg varm passer ganske bra her.

Det norske forsvaret går heller ikke fri for ansvar. Vi har sendt norske soldater til Balkan siden begynnelsen av nittitallet uten at bruk av uran-ammunisjon har vært nevnt med et ord, selv om dette selvsagt har vært kjent innad i NATO og dermed også burde være kjent for forsvarsledelsen i NATO-landet Norge. (Uran-ammunisjon ble også brukt i et fåtall allierte bombetokter over Bosnia, men i mer begrenset omfang.)

Jeg fikk personlig ingen slik informasjon før jeg dro til Kosovo sommeren 1999, og ut fra det som har vært skrevet og sagt i mediene, ser det heller ikke ut til at Telemark Bataljon, som kom til Kosovo i oktober samme år, fikk annet enn generelle advarsler om å holde seg 50 meter unna vrakgods på slagmarken.

Spørsmålet om eventuell bruk av uran-ammunisjon ble sågar tatt opp med representanter fra Forsvarets overkommando da de sendte en tallrik delegasjon til Kosovo for å besøke oss norske stabsoffiserer tidlig på høsten, men uten at vi fikk noe annet svar enn at dette var en «ikke-eksisterende problemstilling», at det ikke var noen fare og at vi ikke skulle bry oss med det.

Så kan man spørre seg: Hvorfor var NATO så tilbakeholdne med å gi ut informasjon som de måtte ha visst at de etter hvert ville ble presset til å offentliggjøre?

Ett svar er den militære holdningen til informasjon. Man gir ikke ut informasjon med mindre det er absolutt nødvendig, og selv da holder man informasjonen til et minimum. Dette er nærmest en ryggmargsrefleks: Militære systemer er ekstremt autoritære og hierarkiske, og sjansen for å gjøre en karriereødeleggende tabbe er selvsagt mye større dersom man er rundhåndet med informasjon til allmennheten.

Dette er likevel bare deler av sannheten. Min teori er at dette var en politisk avgjørelse, og at det bevisst ble lagt et lokk på saken for ikke å skremme bort deltakende land fra KFOR-styrken.

Fra innmarsjen i Kosovo i juni og flere måneder etterpå var KFOR under sterk oppbygging. Stadig flere land meldte seg på, både fra NATO og de såkalte PfP (Partnership for Peace)-landene. Dette er land som sannsynligvis ville ha vært mer tilbakeholdne med å sende styrker til Kosovo dersom de visste at troppene skulle inn i et land der det var dumpet over ni tonn giftig og til dels radioaktivt stoff bare noen måneder tidligere. Forståelig nok, siden ingen ønsker en gjentakelse av det såkalte «Golf-syndromet», der tusenvis av veteraner sliter med til dels store helseproblemer etter å ha vært med i krigen mot Irak.

Dette er problemer som mange tror skyldes de enorme mengdene med uran-ammunisjon som ble brukt under krigen.

For ethvert menneske med bare en minimal innsikt i informasjonsarbeid er det klart at en slik strategi ville være dømt til å bli mislykket. Det ble den da også, og siden har NATOS opptreden i denne saken vært å rygge fra skanse til skanse etter hvert som det internasjonale presset har økt; en lite ærerik posisjon for en av verdens mektigste militærallianser.

NATOS generalsekretær George Robertson har nå lovet å «åpne alle arkivskuffer» og at «dagens og fremtidig kunnskap om enhver helserisiko knyttet til bruken av DU-ammunisjon skal gjøres tilgjengelig for alle». (Aftenposten, 11. januar 2001). Men da henvendelsen kom fra KFORs pressesenter i Pristina høsten 1999, på vegne av en stadig mer kritisk internasjonal presse, var de samme skuffene lukket og låst.

Problemstillingen kan også ses fra en annen kant. Selv om det er mange indikasjoner på en sammenheng mellom eksponering for utarmet uran og helseproblemer, mangler det ennå konkrete bevis. Blant annet har det anerkjente amerikanske RAND-instituttet samlet tilgjengelig materiale om emnet, og også sett på undersøkelser gjort på personer som har arbeidet med «ekte» uran.

For eksempel er 19.000 mennesker som arbeidet med det amerikanske atomvåpenprosjektet fra 1943 til 1947 fulgt opp i en trettiårsperiode, og det er ikke observert økt antall kreftforekomster i denne gruppen.

Det er også verdt å merke seg at utarmet uran ikke er særlig radioaktivt. Det er bare målt svakt forhøyede stråleverdier på de stedene i Kosovo som er undersøkt av UNEP, og da har man målt inne i de hullene som ble avsatt av ammunisjonen. Og selv om mange Gulf-veteraner sliter med plager og sykdommer etter sin innsats i krigen mot Irak, er det ikke påvist at utarmet uran er syndebukken.

Slik sett kan man jo hevde at NATO handlet i god tro, og at man ikke anså informasjon eller tiltak i forbindelse med utarmet uran som nødvendig. Motargumentet er selvsagt; Dersom utarmet uran virkelig er så ufarlig som man hevder, var det jo enda færre grunner til å drive hemmelighetskremmeri!

NATO har altså nå valgt å legge alle opplysninger om uran-ammunisjon på bordet. Men dette har skjedd først etter massivt internasjonalt press, og for alliansen og generalene i SHAPE har prosessen ført til stygge riper i lakken. Det er rett og slett blitt vanskelig å stole på det som blir sagt fra den militære ledelsen. Og er vi sikre på at all kunnskap virkelig kommer for en dag?

For dersom det ikke er utarmet uran som forårsaker skader på NATO-soldater som har vært med i Golfen og på Balkan, hva kan da årsaken være?

Finnes det kanskje andre årsaker til disse skadene, og ligger nøkkelen til dette i skuffer hos NATO som ennå ikke er åpnet?