Det er mange som leter etter en god grunn for å foreta en politisk henrettelse av Jan Simonsen. På bakgrunn av Simonsens politiske profil har TV 2 brakt frem høyst relevant informasjon om sider ved privatlivet hans. Men de elementene av moralisme og politisk hevntørst som nå blir blandet inn i denne historien er like tvilsomme som Simonsens egne disposisjoner.

Politikk, moral, og jus

Det er ingen tvil om at Jan Simonsen har gjort mye dumt, og at han har oppført seg på en måte som passer seg dårlig for en politiker. Men om han har opptrådt umoralsk er et skjønnsspørsmål, og det er foreløpig ikke bevist at han har gjort noe ulovlig. Blandingen av politikk, moral og jus – presentert på en måte som gjør det vanskelig å se forskjellen – kan lett føre til forhastede konklusjoner. Selv om Jan Simonsen nå mest sannsynlig er politisk død, er det viktig å få brakt klarhet i fakta i saken. Man kan godt mene at Simonsen har fortjent en politisk henrettelse for det han har gjort, men samtidig stå hardt på at rettssikkerheten må ivaretas også for ham.

Sakens uklare fakta

Det er Jan Simonsens engasjement i utestedet Enka som er sakens kjerne. Dette er et utested, eller kultursted som det også blir kalt, for homofile og lesbiske. Bare dette siste gir nok godt grunnlag for fordomsfull skepsis i enkelte kretser. Den alvorligste anklagen går ut på at Simonsen har «skaffet» stedet skjenkebevilling.

Det er på det rene at Simonsen har snakket med minst tre sentrale personer i Oslo kommune, og at han har argumentert for å gi stedet bevilling. Men det er ikke bevist at denne kontakten har vært av en karakter som kvalifiserer til benevnelsen korrupsjon.

Det er likevel kritikkverdig at han som politiker blander seg inn i den politiske behandlingen av en sak han er privat engasjert i. Det blir i dokumentaren hevdet at Simonsen fikk gratis øl på Enka for innsatsen i skjenkesaken. Dette er sannsynliggjort, men ikke bevist, og Simonsen benekter selv denne påstanden. Dersom det er riktig at han har fått gratis øl, kan det likevel ikke brukes som bevis på korrupsjon.

Tvilsomme venner

Simonsens kjennskap til, eller vennskap med, den straffedømte Ivar B. er et annet hovedpoeng i saken. Ivar B. er dømt, og har sonet, i Tyskland for hallikvirksomhet. Han har drevet organisert salg av unge gutter. Selv om vi ikke kan se bort fra det sterkt umoralske i det denne Ivar B. har foretatt seg, må vi holde fast på det prinsipp at et forhold man har sonet for er tilbakelagt, og noe man ikke skal være nødt til å hefte for i fortsettelsen.

Det viktige nå, og trolig det viktigste i hele denne saken, er hva som har foregått i den tiden Jan Simonsen har hatt kontakt med Ivar B. og hva som har vært Simonsens rolle i dette. Annonsering etter gutter ned i 16-årsalderen for «erotisk dans», og opplysninger om livet på Enka i de sene nattetimer, kan på bakgrunn av Ivar Bs forhistorie, gi mistanke om ny ulovlig virksomhet. Men ikke mer enn mistanke. Jan Simonsens rolle i dette er enda mer uklar.

Effektfull dokumentar

Fjernsynsdokumentaren er en sjanger som brukt på den rette måten virker meget sterkt. Bildebruk, musikkbruk, og kommentarene som leses, gir gjerne et signal om hel— eller halvkriminell virksomhet, uten at det alltid er dekning for en slik vurdering av saken i de opplysningene som fremkommer.

I medienes egen vurdering av journalistikk er det tradisjon for å konsentrere seg utelukkende om holdbarheten i fakta. Det inntrykket en journalistisk dekning etterlater, er mindre påaktet. TV 2 har gjort en fortjenstfull innsats for å sette et kritisk søkelys på Jan Simonsen, og de varsler at de har mer på lager.

Men både TV 2 og andre medier bør bruke kreftene på å avklare hva som er sakens fakta. Konsekvensene for Simonsen får det bli opp til de rette politiske organer, og kanskje også politi og påtalemakt, å vurdere.

MARVIN