BRIKT JENSEN

Nå er det ikke slik at elektrisitetsforsyningen på Korsika er lytefri. Strømmen går, som vi merkelig nok sier, jevnt og trutt, av årsaker det aldri blir redegjort for. Det kan skyldes at nettet er elendig, ledningene skamløst dårlig sikret, eller at korsikanerne er et folk av jegere. Helst vil de skyte villsvin, men i mellomperioder må de nøye seg med kramsfugl. Og trost og sisik har det gjerne med å hvile på ledninger spent på kryss og tvers i, og utenfor landsbyen. Så sikter jegerne som best de kan, fuglen letter, og ledningen får ladningen og ryker. De påtar seg nødig skylden, men henviser til italienere og folk fra Kontinentet, som de kaller dem, som, sant nok, i perioder strømmer til og organiserer rene safarier under ledelse av innfødte kjentfolk.

Så blafrer lyset i lampen, gjør en kraftanstrengelse og glimter nesten hvitt, før det synker sammen og dør ut. Jeg synes jeg hørte et sukk da det svant. Jeg sitter helt stille et øyeblikk, våger nesten ikke å puste, liksom av frykt for at det var jeg som blåste det ut, og for å forhindre større katastrofer. Så reiser jeg meg forsiktig, går til vinduet og håper at mørket har senket seg i hele landsbyen. Så er det i hvert fall ikke min skyld.

Like under huden på lysets herre, han som skrur på brytere og trykker på knapper, bor en bror fra jungelen. Han er kommet bort fra bålet og står alene i mørket. Og der er fare over alt.

Jeg famler med et stearinlys. Bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket, sa dikteren, og tenkte ikke på brudd på telefontråder, og elektriske ledninger.

Rommet jeg sitter i har radio med kanaler til det meste av verden. Det sier de som forstår seg på det, og har overskudd til å hanskes med bølgelengder og søker. Telefon, som riktignok sjelden ringer, men som visstnok lar meg komme frem hvor som helst, hvis jeg bare visste hvem jeg skulle ringe til, og hvorfor. Fjernsyn, med altfor mange valg av kanaler. Elektriske ovner som på egen hånd passer temperaturen, slår seg av og på med betryggende små klikk. På kjøkkenet står komfyren med et grønt telleverk på dashbordet og blunker til meg hvert minutt. Den slår fast at jeg jevnt og trutt forsømmer å gripe øyeblikket, og hakker meg nærmere en foreløpig ukjent slutt.

Fryseboks og kjøleskap tar omsorgsfullt vare på nødvendig proviant for en liten uke, varmtvannskolben sørger for at sinnrike kraner, som finstemte spaker, tempererer vannet på graden jeg har bruk for, eller tror jeg har bruk for.

Og plutselig vet jeg ikke, eller kan ikke få vite, hvordan det står til i den lille og den store verden, og om det bare er mitt kvartal, eller min landsby som er rammet, eller om terrorister på et gitt signal har slått av bryterne i alle kraftsentraler, og forbereder seg på å ta over. De elektriske ovnene klikker faretruende og jeg har forsømt vedforsyningen.

Antakelig tiner rekeposen og smøret, og snart skal rekene drukne og stirre bebreidende på meg med stive, svarte øyne, mens smøret klebrig flyter ut av den forgylte folien og drypper over løk og ost.

Jeg vet ikke om det er til det gode eller onde at min sørgelige evne til å mane frem mulige og umulig katastrofer ikke har slukket sammen med resten av maskineriet. Hinnen mellom den tilsynelatende trygge hverdagen og ulykkene er så tynn. Og det er sannelig reelle katastrofer nok i verden om ikke min morbide fantasi skal mane frem nye varianter. Men kanskje er det verdt et øyeblikks ettertanke at så langt tilbake som manns evne til å gruble over sin skjebne går, er historien om ilden knyttet til forræderi og bakveier: Var det ikke Prometeus som begynte, da han tente en fakkel på solvognen og brøt av et glødende stykke kull som han plasserte i en hul fennikelstengel og ga menneskene ilden?

Vi kan ikke på egen hånd ta ansvar for alt vi har skaffet oss. Hjemmets hendige reparatør, og det er ikke meg, rår ikke med sitt elektriske kjøkken, selv om han er utstyrt med den moderne verktøykassen som fortjente borgere ønsker seg når de fyller femti år og må begynne å reparere de altfor mange tingene de har lagt seg opp gjennom et vellykket liv.

Vi har tatt skrittet over i en hverdag vi ikke på egen hånd kan mestre. Det har skjedd så fort, i løpet av et par generasjoner. Jeg hadde besteforeldre som i gummistøvler sto i surklende, fet myr på Flesland og stakk torv, stablet i varder og lot den tørke, brente den i vedkomfyr og ovn, skrudde opp veken og tente parafinlampen. Ilden og energien adlød dem. Lykkelige dager. Måtte vi aldri oppleve dem igjen.

Og snart skulle den mørke, fuktige torvmyren, som skiftet ham og ble ørkenstøv, begraves under brede sementstriper og bli flyplass med lave lysrekker og åpne en verden nesten ingen kjente.

Det skjedde i vår tid. Visst bor der en bror fra mørket under huden på lysets herre. Du har lagt din hverdag i andres hender, noen du ikke kjenner arbeider i maquisen, trostens rike, den tette underskogen, og prøver å finne den istykkerskutte ledningen, eller leter i trådvirvaret i en rykende transformator. Vi er blitt enda mer avhengige av hverandre. Hverdagen er blitt et felles ansvar. Håpet er de andre. Vi kan bare overleve sammen. Tenker vi for lite på at det er et grunnleggende politisk anliggende?

Plutselig blafrer lyset i lampen igjen og det knepper fornøyet i panelovnene og kjøleskapet setter seg tungt i bevegelse. Kanskje rekene kan reddes?

I alle fall burde jeg gripe telefonen og forsøke å finne frem til min ukjent bror der ute i mørket, den anonyme Prometeus, som brakte ilden tilbake, og som jeg ikke kan leve foruten.

Hverdagen er blitt et felles ansvar. Håpet er de andre