Jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten denne lille piken føler bort, som ved et trylleslag … Jeg vet like smertelig at dette er en lang kamp, kampen denne lille piken og hennes foreldre kjemper har allerede gått over lang tid, tappet dem for krefter og troen på at det finnes rettferdighet. Når jeg lytter til historien den lille piken og hennes mor forteller, står den i grell kontrast til skolens historie om den samme piken og hennes mor. Det er forunderlig at dette handler om de samme personene. Historien er dessverre ikke enestående, tvert imot, den er den klassiske mobbehistorien. Den vonde, endeløse kampen mot mobbing ytrer seg nemlig slik. Skolen, lærerne, de voksne som burde være årvåkne vedrørende dette store problemet, har verken hørt eller sett noe som helst. Verken i timene eller i skolegården.

Bildet av en annen liten pike kommer for meg — en vakker pike med mørke øyne sier stille: «Jeg orker ikke leve mer - de voksne bare lyver. Ingenting blir noen gang bedre.» Da moren konfronterte skolen med problemene, var rektors svar at «hun kan jo vokse på det!».

Det er det veldige voksensviket mot disse barna vi må komme til livs. Foreldrene tar problemene opp med skolene, sier til barna at nå skal det bli bra. Hva skjer? Når skolene ikke vil se og høre, blir jo ikke problemet bekjempet. Og voksensviket mot barna blir bare mer intenst, fordi mange opplever at foreldrene svikter også, i tillegg til de voksne på skolen. Det er de voksne sitt ansvar når barna blir mobbet. Og det må gripes inn! Ansvaret er så stort at man kan ikke pålegge barna å ordne opp i slike alvorlige konflikter!

Det er to forslag fra våre politikere denne uken jeg ser på med stor interesse og optimisme. Tirsdag 05.03. sto undervisningsminister Kristin Clemet frem på Dagsrevyen og sa at man ville innføre undervisning om mobbeproblematikken som en obligatorisk del i lærerutdanningen. Videre kom det et spenstig forslag i BA, 06.03., fra Arne Sortevik, stortingsrepresentant og fraksjonsleder i kirke-, utdannings- og forskningskomitéen, om å innføre Skoleombud. Det er av stor viktighet at dette store og alvorlige problemet blir satt ettertrykkelig på dagsordenen av våre politikere. Når dette problemet blir et tema, er det håp. Tabu er farlig og undergraver mulighetene til å hjelpe dem som lider under det som hele tiden blir skjult.

Det koster å se, ja vel. Men det koster mer ikke å se. Det kan sågar koste barn og unge deres liv. Noen fysisk, utrolig mange psykisk. Det har vi ikke råd til! Det er ufattelig mange barn som lider, ikke bare i skoleårene. Mobbing gir mange slags sår, og gir ofte varige men. Mangelfull skolegang er velkjent. Hva dette fører til kan man bare tenke seg. Hvordan skal disse kunne hevde seg i videre utdannelse eller på arbeidsmarkedet? Med mangelfulle kunnskaper, et knust selvbilde, sosial angst og manglende tillit til det meste av systemer (skole, hjelpeapparat og andre mennesker), hvilken fremtid går disse i møte? Mange klarer seg, men slett ikke alle.

Det er viktig at ikke alle skjæres over en kam. Mange skoler og lærere gjør en glimrende jobb. Arbeid mot mobbing er tema på mange skoler, det må ikke glemmes. Mange Bergensskoler bruker blant annet Olweus sitt program, som vi vet virker.

Selv er jeg også en av dem som har ansvar for å bekjempe dette problemet. Det er en utfordrende del av mitt arbeid. Jeg kan ikke bare henvise til at «alle andre» må gjøre noe. Hva gjør jeg? Det kommer utrolig mange henvendelser til ombud for barn og unge som handler om mobbing. Jeg går inn i mange enkeltsaker, og det er blitt mange møter rundt om på skoler for å få i stand dialog mellom foreldre og skolens involverte. Likeledes holder jeg foredrag om temaet på skoler som inviterer meg. Hvor dette er tema, er jeg optimist.

Jeg har også tatt initiativ til å invitere oppvekstsjefer og rektorer i Bergen til en glitrende teaterforestilling, sammen med Barnas Hus. Teaterforestillingen «En natt i februar» spilles av teatergruppen Krabatene. Forestillingen er morsom med masse lun humor, en alvorlig grunntone og et aktuelt tema både barn og voksne kjenner seg igjen i. Det handler om mobbing, erting eller hva man måtte våge å kalle dette velkjente fenomenet …«En natt i februar ligger en gutt i senga og får ikke sove. Han blir plaget av Bønnien, den verste gutten på skolen. Den dagen hadde klassen hatt skidag, og noe forferdelig hendte...».

Det er mange språk og uttrykk som kan nyttes i synliggjøring av problemet, også teaterets uttrykksmåte.

Hensikten min med dette er å få i gang en større debatt rundt temaet, og inspirere til videre arbeid.

Det er viktig å jobbe med denne problemstilling på personnivå, men like viktig er det å arbeide systematisk med å få varige endringer på systemnivå.

Jeg ønsker oss all lykke til i denne kampen!

Av Åshild Nesheim Larsen,

ombud for barn og unge