Som oftest omtaler man fenomenet i skolesammenheng, men mobbing er trivselshemmer nr 1 i samfunnet generelt.

Og i mobbingens kjølvann finner vi individer som blir ødelagt for livet, i verste fall mennesker som velger bort livet. På mobbingens arena er det ingen vinnere, kun tapere. Både offer og utøver får redusert sin livskvalitet. Mobberen er inne i en kriminell karriere, den utsatte løper stor risiko for alvorlige psykiske lidelser.

Det er all grunn til å ta mobbing på alvor. Kongen og statsministeren har sagt sitt, nå må vi gjøre vårt. Jeg tror det er mulig å redusere mobbetilfellene til et minimum i løpet av kort tid, 2004 er ikke et urealistisk perspektiv, men da er det på tide å gjøre noe konkret.

Mange tror at det må en holdningsendring til for å få bukt med mobbing, men det er ikke nødvendig. Holdningene er allerede godt innarbeidet. Jeg har ennå ikke truffet et menneske som liker å bli plaget og da er grunnlaget for handling lagt.

Det som er hovedutfordringen blir å få kriminalisert mobbing. I dag er det for lett å plage medmennesker og slippe å ta konsekvensene av sine handlinger. Ut fra vår humane plattform har særlig skolefolk lett for å forstå mobberne. Visst er det synd på dem som plager, men den største bjørnetjenesten er å la dem få slippe unna med en unnskyldning og løfte om ikke gjøre det mer. Mobberne er på jakt etter makt over andre mennesker. Det krever at man må ta makten fra mobberen. Det betyr i klartekst fotfølging. Elever som mobber må bli fulgt til og fra skolen av sine foreldre, kanskje også i friminuttene. Alle har ansvar for å stoppe mobbing. Det gjelder elever, lærere, bussførere, lagledere, prester, tanter og bestefedre, politi, medarbeidere, konger og statsministrer.

Den plagede må alltid bli trodd. Det er svært sjelden at noen lyger om mobbing fordi de fleste ofrene opplever krenkelsene som nedverdigende og flaut. Den største faren er at trakasseringen ikke oppdages fordi de utsatte ikke sier noe, og folk flest tror ofte det beste om sine barn, barnebarn og medborgere.

Helt fra ungene er små, må de innprentes at de skal si ifra hvis de selv eller andre blir plaget.

Skoler, barnehager, lag og organisasjoner må pålegges å loggføre hver eneste klage og observasjon som gjøres. Og det skal umiddelbart tas kontakt med mobberen og hans/hennes foresatte. I fellesskap gjør man avtale om atferdsendring. Hvis denne ikke oppfylles blir konsekvensen at plageren må følges gjennom de arenaer der mobbingen foregår. Dersom skoleelever mobbes på fritiden, så bør det også være skolens plikt å følge dette opp fordi det også får konsekvenser for skolegangen. Fritidsmobberne går vanligvis på samme skole som sine ofre.

Å stoppe mobbing betyr bare at vi oppfyller de forpliktelser som ligger i menneskerettighetserklæringen.

JAN NORDSTRØM,

LÆRER, KLEPPESTØ