Av professor Karen Jensen og professor Lars Løvlie, Pedagogisk Forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo

I Bergens Tidende 21. juni har vi fått motbør fra Jonny Hesthammer, Per Arne Bjørkum og Steinar Hesthammer fordi vi i Aftenposten tviler på mer effektive læringsformer i høgre utdanning. Innvendingen treffer ikke spikeren helt på hodet. I vår kronikk tviler vi på Mjøs-utvalgets forutsetning om at universitetene kan gjøre seks års studier unna på fem år, og samtidig beholde det kunnskapsnivået dagens hovedfagsstudenter har. Dernest hevder vi at utvalget selv ikke har noen gode argumenter for hvordan kunststykket skal gjennomføres. Det siste kan bekreftes ved selvsyn for den som leser utredningen. Selv tror vi på bedre læringsformer i universitetsundervisningen, og det har vi gjort lenge. Men vi tviler på at nye læringsformer kan effektivisere bort ett års studium!

Vår kritikk går imidlertid dypere. Vi mener at Mjøs-utredningen har hoppet bukk over en vesentlige forutsetningen for en universitetsreform, nemlig universitetets fagtradisjoner. Utredningen mangler en beskrivelse av universitetsprofil og -historie. Den inneholder ingen analyse av det universitetet har drevet med og skal drive med, nemlig forskningsbasert undervisning og læring. I stedet tenker og snakker utvalget i utdanningsøkonomiske termer om kvalitet og effektivitet i utdanningen. Når utvalget bare er opptatt av struktur og ikke av innhold, får vi helt vindskjeve begreper om kvalitet og effektivitet. For å ta en sammenligning. Hvem ville ha akseptert et forslag til en grunnskolereform der sammenhengen mellom formål, fag og metode er utelatt, der overveielser over læreplanen mangler? Etter Mjøs-utvalget har vi fått en kamp om språket, om hvordan vi skal snakke om utdanning på en dekkende måte. Universitetsfolk er nå nødt til å hente tilbake det språket som gjelder og har gyldighet i universitetsutdanningen.

Innsenderne snakker lett euforisk om behovet og mulighetene for et paradigmeskifte i universitetspedagogikken, basert på problemorienterte studier og såkalt problembasert læring. La oss ta peiling. Selv om det er mye godt å si om disse metodene — og også vi har brukt mye tid og energi på å reklamere for dem, løser de ikke alt. Ideen om en supermetode som gjør at studenter oppnår mer med mindre slit og bruk av tid og penger, har vært en 400-årig drøm. Ingen har hittil klart å realisere den. I denne situasjonen må noen være «konservative» nok til å kreve at spørsmålene om utdanningslengde, læringsmetoder og kvalitet diskuteres i deres rette sammenheng.

Mjøs-utvalget legger blant annet etterspørsel etter utdanning til grunn for sitt forslag. Konkurransen om studentene kommer etter hvert til å legge vesentlige føringer på universitetenes virksomhet, ingen tviler på det. Det tvinger til en diskusjon om universitetets plass i den nye markedsøkonomien og i den internasjonale kunnskapsindustrien. Universitets sterkeste kort i denne konkurransen er nettopp den fordypningen, innsikten og vurderingsevnen som utvikles i de nåværende hovedfagsstudiene.