Av Terje Einarsen, lagdommer i Gulating lagmannsrett

Dette gjelder særlig med hensyn til hva som i realiteten er avgjort om forholdet mellom frifinnelse i straffesaken og etterfølgende idømmelse av erstatning til fornærmede/etterlatte (jfr. klagesaken til fetteren til Birgitte Tengs). I lederen heter det således at fetteren (og Ulf Hammern) har vært ofre for et norsk rettssystem som først frikjenner og deretter signaliserer at frikjennelsen ikke er riktig og at det nå viser seg at norsk rettspraksis på dette området er i strid med menneskerettighetskonvensjonen. Det gis dermed inntrykk av at systemet er underkjent, men det er jo ikke riktig. Tvert imot har dommene ikke rokket ved fornærmedes adgang til å få prøvd erstatningsspørsmålet i forbindelse med straffesaken.

Det Norge er dømt for i fettersaken er en formuleringskrenkelse, begått av Gulating lagmannsrett og Høyesterett, ikke at fetteren er idømt erstatning selv om han ble frifunnet i straffesaken. Lagmannsrettens begrunnelse i erstatningssaken ble nemlig ikke ansett tilstrekkelig varsomt utformet, ved at den kan leses slik at den gir uttrykk for at også vilkårene for straff var oppfylt. En slik krenkelse skal ikke bagatelliseres, og dommen vil kunne være et nyttig korrektiv til norske domstoler for fremtiden. Men særlig dramatisk er jo ikke det. Dessverre for BT kanskje, som misliker selve ordningen. Det følger ellers av Strasbourg-dommene at det ikke vil være noen automatikk i at fetteren nå skal frifinnes i erstatningssaken mellom fetteren og Birgitte Tengs etterlatte. Hva utfallet der til slutt vil bli, er det ikke mulig å si noe om på grunnlag av de nå avsagte dommer.

Det mest uheldige med BT-lederen er at det gis inntrykk av at det er «en spissfindig jus» som begrunner den skadelidtes og eventuelt de etterlattes rett til å gå til sivilt søksmål mot en antatt gjerningsmann selv om vedkommende er blitt frifunnet i en straffesak. Det er nok mulig at folk flest — rent umiddelbart i hvert fall - «har store problemer med å fatte logikken i at den ene retten frikjenner mens den andre retten undergraver den frifinnende kjennelsen», slik BT fremholder. Jeg tror for min del ikke at det er like vanskelig å fatte for de lekdommere som faktisk deltar i rettssakene. Fagdommerne og lekdommere flest forstår at det er realiteter knyttet til forskjellige bevis-terskler, for det er ikke så uvanlig at bevis-situasjonen ikke er entydig.

Det forfatteren av BT-lederen kanskje ikke har forstått - og det er jo uheldig når man kommuniserer slik - er at det ville innebære en klar og vedvarende krenkelse av offerets menneskerettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon om man i norsk rett skulle finne på å følge BTs enkle oppskrift: «å nekte offeret en rett til å gå til sivilt søksmål selv om tiltalte er blitt frikjent i en straffesak.»

Det som er viktig å ha for øye er at det må opprettholdes en god og realistisk prosessordning, som ivaretar det moderne samfunnets krav til individrettigheter og nyanserte vurderinger ikke minst når rett står mot rett. Prosessen skal således ivareta flere forskjellige hensyn, både til tiltalte i straffesaker og fornærmede som er blitt utsatt for overgrep eller skade. En slik balansert rettsoppfatning er bekreftet av de nye Strasbourg-dommene. Jeg synes BT burde benytte anledningen til å nyansere sitt budskap.

Når det gjelder problemstillingen i klagesaken til Ulf Hammern, hvor bakgrunnen var at Hammern søkte erstatning fra staten på grunnlag av uberettiget forfølgning (Bjugn-saken), kan det ellers være verd å nevne at loven allerede er endret og snart vil tre i kraft, slik at rettstilstanden der blir i samsvar med Strasbourgretten.