På Mammutsalget samme dag kunne man kjøpe Max Manus selvbiografi «Mitt liv» for kr. 39.-, og bli minnet om hva en av de virkelig store motstandshelter mente. I 1948 ansatte han filmmannen Walter Fyrst i sitt firma. Denne hadde vært NS-medlem og aktiv i propagandatjenesten under krigen, og var nettopp ferdig med å sone flere års fengselsstraff.

Løsningen for Manus var selv å lese domspremissene og å overprøve saken etter eget hode. Videre nevner han sin gamle kamerat Svein Blindheim, en Linge-offiser og Milorg-mann som i likhet med Manus var sentral i Oslo under frigjøringen. Blindheim utdannet seg senere som historiker, og er kjent som en drabelig kritiker av den etablerte historieskrivingen.

Max Manus og Blindheim minner oss om noe mange har glemt, at rettsoppgjøret først og fremst var et foretak drevet fram av Arbeiderpartiet, og ikke var så allment akseptert som vi gjerne tror. Forestillingen om at etterkrigsoppgjøret er hellig og ukrenkelig er nemlig av ny dato, og er et varemerke for den radikale venstresiden. Det disse antifascistene vet om «nazismen» har de lært fra bøker og fra filmer laget i Hollywood. 68-erne og AKP-bevegelsen var absolutt ikke noe historisk sidespor. Tvert imot har deres forestillinger trengt dypt inn i norsk ånds— og kulturliv, og i hvert fall har de erobret mange avisredaksjoner.

Olav Engen