INNBLIKK

TRINE EILERTSEN

Jens Ulltveit-Moe kunne i går fortelle BTs lesere at det ikke er grunnlag for noe skipsverft i en by som Bergen. Det er knapt grunnlag for industri i Norge i det hele tatt, skal vi tro NHO-presidenten. Det skulle bety at det egentlig aldri var noe håp for Mjellem & Karlsen Verft.

Kanskje har 28 år gamle Carl Fredrik Seim tenkt de samme tankene. Det er i hvert fall det alle tiltror ham, der han svinser rundt som en vandrende og sportsbilkjørende kontrast til arbeiderne på verftet han har kjøpt.

Det alle lurer på er selvsagt hvor kynisk Seim har vært i spillet om Mjellemen. Det kan se ut som om han har klart å kuppe byens feiteste eiendom til en rimelig penge, med alt det fører med seg av økonomisk moro for 28-åringen. Men uansett hvor kynisk Seim har vært, er det ingen grunn til å tro at han var den første som tenkte tanken. Og uansett hvordan nåværende og tidligere eiere snur og vender på det, har verftet levd i skyggen av en usikker fremtid siden lenge før Seim fikk stemmerett.

Millionsluk

Tidligere Mjellem & Karlsen-eier, Helge Stokke, var raskt ute med å deppe på vegne av verftet da konkursmeldingen kom. Hadde han visst at det skulle ende slik etter salget, hadde han aldri gått med på det, bedyrer han. Det er selvsagt en behagelig posisjon å innta for en mann som selv har fått sin dose med kjeft opp gjennom årene fordi han ikke satset nok på verftet. Enda mer behagelig er det nok å være kvitt et pengesluk som har støvsugd Stokke for millioner i årevis. Og selv om Stokke aldri snakket høyt om verftet som en attraktiv eiendom, virker det usannsynlig at han ikke har tenkt tanken en gang eller to han også. Gjennom å selge verftet, slapp han imidlertid å komme i en situasjon hvor vurderingen, og den påfølgende utskjellingen, kunne bli nødvendig. Så får det heller være at han etter eget utsagn solgte verftet på billigsalg i såkalt god tro.

Kjøperne av verftet har nok tenkt både på eiendommen og på mulighetene for å tjene penger på verftet. De hadde også tidlig bestemt seg for hva de skulle gjøre hvis pengestrømmen gikk i feil retning. Dermed fremstår løftet om å satse videre på dagens virksomhet unektelig noe hult. Mjellem & Karlsen er i ferd med å ende sine dager på historiens skraphaug, men mye tyder på at ferden ville endt der uansett, unge millionærer eller ikke.

Ikke bare pengespill

Det er fristende å redusere Mjellem-konkursen til et spill mellom kynikerne og idealistene, og mellom de sløye millionærene og de trauste, pålitelige, tradisjonsbærerne. Ingrediensene i Mjellem-dramaet skulle holde i massevis til en slik historie.

Men i en tid der meldingene om bedrifter på flyttefot kommer hyppigere enn regnbygene i Bergen, er det umulig å se Mjellem-konkursen løsrevet fra norsk økonomisk politikk.

Det sitter langt inne, og knapt en politiker orker å uttale det offentlig, men nedbyggingen av industrien er en bevisst strategi. De har bestemt at vi skal bruke mer oljepenger på velferd. Ett sted skal arbeidskraften, som skal produsere den etterlengtede velferden, tas fra. I denne runden skal den tas fra industrien.

En høy kronekurs virker som bensin for utviklingen, ifølge blant andre NHO-presidenten, og industriarbeidsplassene forsvinner ut i intet, eller til utlandet.

Men det er ikke bare norske politikere som har skylden for at industrien, verken i Bergen eller andre steder, på ingen måte er hva den en gang var.

Alle vestlige land har brukt de siste tiårene på å pine seg gjennom en omfattende de-industrialisering. Det betyr ikke at industrien er i ferd med å forsvinne. Det betyr at industrien som arbeidsplass blir stadig mindre viktig, og at tallet på sysselsatte i industrien jevnt over er på vei ned. Samtidig har produktiviteten økt. Det er som i jordbruket, der stadig færre bønder produserer stadig mer mat.

Selv om Mjellem & Karlsen Verft utløser industrinostalgiske assosiasjoner hos de fleste av oss, er det feil å tro at verftsindustrien er i ferd med å spasere de siste, skjelvende skrittene inn i solnedgangen. Som all annen industri er den i ferd med å endre seg i takt med samfunnet og teknologien rundt seg. Det trengs færre mennesker for å produsere den samme mengden også der. Verftsindustrien er heller ingen lav-teknologinæring. Skip kan designes i en by, delene kan produseres i et annet land, og skipet kan settes sammen på et tredje sted. Det betyr også at de arbeidskraftintensive operasjonene foregår der arbeidskraften er billigst, noe som sjelden betyr Norge.

Markedet vinner

Selv om våre lokale politikere gjerne vil ha industri på Marineholmen, innser de like godt som alle andre at det er fint lite de kan gjøre for å påvirke det. Finnes det ikke grunnlag for å drive industri i Bergen, Norge, så er det bare et spørsmål om tid før diskusjonen om eiendommene får blomstre fritt. Og sier markedet at det er som eiendomsprosjekt at tomten har størst verdi, så skal det mye til for at ikke markedet får det som det vil. I hvert fall på lengre sikt.

Carl Fredrik Seim og hans kompanjonger lever og agerer i et marked som belønner dem som ser mulighetene. Så lønnsomt er det, at de nok tåler noen runder med verbal bank uten å miste gløden. Men leverer de kistelokket til industrien i Bergen sin kiste, bør de invitere politikerne til å spleise på både regningen og kjeften.

HISTORIE? Verftsindustrien har flere fiender enn noen unge kapitalister.

ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ

ACTLIO00