Av Arild Hermstad, Framtiden i våre hender

Onsdag i forrige uke ble Verdenstoppmøtet i Johannesburg avsluttet. Selv om statslederne ble enige om et sluttdokument, vet vi at resultatet ikke monner. Vi er blitt vant til at lederen for Verdensbanken, generalsekretæren i FN, og flere statsledere i klartekst sier at dagens forbruksmønster i i-landene ikke kan fortsette. Dette må også være tema for det lokale miljøarbeidet. Vi snakker da om bergensernes biffer, biler og boliger (de tre store B-ene). I et globalt perspektiv utgjør ressursbelastningen fra maten vi spiser nesten 50 prosent, deretter følger belastningene knyttet til transport og bolig En rapport fra Vestlandsforskning viser at fokus for miljøbyarbeidet har vært på de små b-ene: busker, benker og boss. Slik også i Bergen.

Kommunens viktigste virkemiddel er arealpolitikken. Byens tilgjengelige areal mellom fjord og fjell er begrenset, noe som stiller store krav til planleggerne. Dessverre lever vi i dag med arven fra en tid hvor politikerne har kranglet om garasjer og enkeltbygg, med lite blikk for helhet og visjoner. Legger vi til Tomteselskapets innsats med å bygge ut flest mulig eneboliger på jomfruelig mark, er resultatet gitt: Tap av biologisk mangfold og jordbruksarealer, samt et anarkistisk transportsystem. Likevel, nye planperspektiver og satsing på bybane gir håp om bedre resultater fremover. Men byen vokser fort; arealforbruket i Bergen har siden krigens dager doblet seg ca. hvert 20 år.

Arbeidet med Lokal Agenda 21, dugnaden for framtiden, har gitt magre resultater. I dag er det knapt noen innenfor kommunens administrasjon som kjenner begrepet. Da bystyret for seks år siden inviterte med seg byens befolkning på dugnaden, glemte de å beskrive hva vi skulle være med på. Det blir som å invitere til fest uten å være hjemme når gjestene banker på. Budsjettene sto aldri i forhold til jobben som skulle gjøres, og man kom aldri i gang med å lage en intern strategi eller et opplæringsprogram for satsingen. Et klart uttrykk for prioriteringer i Bergen kommune.

Av prosessen kan miljøorganisasjonene lære at det å delta i slike fora er bortkastet tid. For å oppnå resultater, på kort og lang sikt, er det bedre med uavhengig og direkte politisk påvirkningsarbeid.

En rapport fra Framtiden i våre hender utgitt i fjor viste at de nasjonale rammevilkårene direkte motvirker Lokal Agenda 21-tiltakene. Det er derfor positivt at regjeringen i sin nye bærekraftstrategi nå slår fast at arbeidet med å lage en Nasjonal Agenda 21 skal settes i gang. Dersom Bergens politikere også evner å lære av de erfaringene som er gjort de siste ti årene, er det ikke en umulig oppgave å gjøre Bergen til en virkelig miljøby. Men da er det på tide å brette opp ermene.