Hver gang kampene har toppet seg — også denne vinteren - har man skimtet to stridende miljøer, det «ideologiske» mot det «teknokratiske», men de politiske forskjellene har alltid vært utydelige.

Det er særlig den «ideologiske» fløyen som har vært - og fortsatt er - maktkampenes mest offensive deltakere. Her finner man nå som før både pamper og respekterte gamlekarer, men også drømmere og ideologer. Disse Youngstorgets menn har en lang tradisjon i å sette ut revesakser, samtidig som de appellerer følelsesmessig til enhet og lojalitet. Nytter ikke det ene utspillet, kommer et nytt, slik vi har sett de siste par ukene. Deres mann er Jagland.

Den andre fløyen er i dag som tidligere preget av folk med mer administrativ dyktighet enn politisk sluhet. De er flinkere til å etablere et fast punkt i sin strid, like tøffe som motparten, men mindre preget av overraskelser og sentimentalitet. Det typiske mønsteret er dagens situasjon: Jens Stoltenberg sitter helt stille og venter på en kallelse utpå vårparten, mens Thorbjørn Jagland og hans menn sender i vei den ene raketten etter den andre. Knapt noe middel skal være uprøvd. Men både Jagland selv og hans nærmeste, som Thorbjørn Berntsen, har lett for å sende ut bumeranger.

Den store skilnaden mellom dagens maktkamp og alle de som har foregått tidligere, er at striden nå spilles på åpen scene. Før måtte man vente til memoarbøkene for å fatte hva som hadde foregått i foregående tiår. Nå kan man bare slå på fjernsynet.

Arbeiderpartiet har aldri fått skikk på arvefølgen. Helt fra Einar Gerhardsen ligger et mønster fast. Den sittende lederen vil ikke ha den etterfølgeren som faktisk kommer. Gerhardsen gjorde hva han kunne for å unngå at Trygve Bratteli ble valgt. Bratteli ønsket på sin side ikke Reiulf Steen, som igjen absolutt ikke ville bli etterfulgt av Gro Harlem Brundtland. Hennes favoritt var ikke Thorbjørn Jagland - og som vi alle ser: Jagland ønsker ikke at nestemann i lederstolen heter Jens Stoltenberg. Etter Stoltenberg er det sannsynlig at Trond Giske seiler opp om noen år, men han kommer temmelig sikkert ikke til å være Stoltenbergs førstevalg.

En pussig parentes i denne «arvestriden» er at lederne alltid har vært mer fornøyd med sine «barnebarn» - altså nestemann i rekken. Gerhardsen hadde sans for Steen, Bratteli for Gro, Steen for Jagland, Gro for Stoltenberg - og Jagland til slutt kanskje for Giske. Dette kan man velge å tolke som et uttrykk for at partiledelsen i Arbeiderpartiet hele tiden har gått på omgang mellom de to uklare, men likevel tilstedeværende fløyene i partiet: Ideolog - teknokrat - ideolog - teknokrat - ideolog osv. Men mønsteret kan også forstås som uttrykk for noe dypt, men enkelt menneskelig: Det kan være mer bekvemt å gi fra seg gård og bedrift til uskyldige barnebarn enn påtrengende sønner og døtre.

Maktkampene i Arbeiderpartiet er først og fremst preget av dårlig forhold og mistenksomhet mellom personer på toppen. De store politiske oppgjørene, som forholdet til NATO, USA og EU - og tidligere til Sovjetunionen - førte fire ganger til partisplittelser i Arbeiderpartiet i det forrige århundret. Men disse dramatiske begivenhetene som ga støtet til dannelsen av både NKP, SF og SV hadde ikke noe med personstrid og snever maktkamp å gjøre. Maktkampene er en egen historie som aldri har ført til splittelse og avskalling, bare bitterhet og omgruppering for omkamper. Derimot har den ene fløyen alltid hatt behov for å definere striden som en kamp mellom venstre og høyre. De spillende retorikere fra Einar Gerhardsen til Reiulf Steen, inkludert dagens Thorbjørn Jagland, plasserer seg verbalt til venstre når striden er i gang.

Det er om å gjøre for denne fløyen å gi inntrykk av at kampen er politisk, at den dreier seg om det visjonære mot det teknokratiske. Det er et vinnerkort. Problemet er bare at i tilfellet Jagland, som i tilfellet Steen, finnes ikke viktige politiske saker hvor de ligger til venstre for sine rivaler. Det er nok å nevne EU-tilknytningen, NATO og USA-bombingen, Statoil-privatiseringen, moderniseringen av offentlig sektor, gasskraftverkene og miljøpolitikken. Disse spørsmålene har kløvd venstre fra høyre i den generelle debatten, også innad i Arbeiderpartiet, men ikke Jagland fra Stoltenberg. Ikke engang med mikroskop har man kunnet se uenighet på disse punktene.

Ikke politikken, men et mislykket forsøk på delt lederskap, har skapt maktkampen. Slik var det også på slutten av 1970-tallet da Reiulf Steen og Odvar Nordli delte vervene som partileder og statsminister. Etter hvert rev de hverandre i filler. Mistenksomheten rådde grunnen, da som nå. Situasjonen ble først løst da Gro feide dem begge ut i 1981. Den gang var partiet fortsatt stort, og hun som kom var ny og uprøvd. I dag er det verre. Partiet ligger med brukket rygg etter valget, og ingen har oppdaget en ny og ubrukt kraft som kan løse floken. Den tredje mann eller kvinne dukker neppe opp fra intet, og derfor vil maktkampen mellom Stoltenberg og Jagland fortsette til en av de to må gi tapt. Underveis får vi andre i hvert fall en daglig leksjon i hva historikerne tidligere måtte bruke år på å finne ut av.