Gerhard Schröder har vært Tysklands forbundskansler i fire år, og der liter sosialdemokratene på Schröder-effekten i valget 22. september. Det måtte de gjøre, for sosialdemokratene var mindre populære enn kansleren deres.

Ikke utenfor Bayern

Arbeidsledigheten ned eller regjeringsmakten tilbake til velgerne til omfordeling, sa Schröder kjekt. Nå haster det ikke med tilbakeleveringen, og derfor pekte CDU-CSU selvfølgelig på de fortsatt høye arbeidsledighetstallene, som viste at regjeringen ikke hadde fått dreis på økonomien slik koalisjonen av sosialdemokrater og grønne lovet da de overtok. CDU-CSU kunne ikke stole på drahjelp fra kanslerkandidat Edmund Stoiber, for det fantes ingen Stoiber-effekt utenfor Bayern, hvor Schröders utfordrer kommer fra.

Dermed kan det synes som om Tyskland fikk det klare valget mellom person, Schröder, og politikk, økonomien. Men forbundskanslerens personlige suksess som kriseløser under flommen nylig var også en politisk demonstrasjon av lederskap, og i den siste fjernsynsduellen mellom Schröder og Stoiber ga man seieren til Schröder blant annet fordi han igjen allierte seg med de tyske velgerne i avvisningen av krig mot Irak. Det er også politikk, i tillegg til valgpolitikk.

Skillet mellom person og politikk er et tenkt skille, ikke absolutt, og det kan skje at en upopulær leder, sågar med en upopulær politikk, redder seg fordi velgerne anser opposisjonen for å være politisk helt håpløs, slik det skjedde da Margaret Thatchers konservative regjering sank i meningsmålingene uten at det britiske arbeiderpartiet vant neste valg. For dette var årene da opposisjonen skeiet ut politisk og attpåtil hadde ledere som britene mente ikke liknet statsministrer.

I Tyskland mente mange nok i CDU at deres leder, Angela Merkel, liknet for lite på en moderne forbundskansler, hun kom fra Øst-Tyskland, tidligere DDR, men stadig grått, og at Stoiber fra gullbeltet i Bayern var bedre som søsterpartiene CDU-CSUs felles kanslerkandidat.

Tony Blair skapte med gode hjelpere Blair-effekten, som kombinerte person og politisk budskap i slagordene om den nye lederen for det nye arbeiderpartiet i det nye Storbritannia. Schröder ble kalt en tysk Blair. Britisk var han i alle fall ikke.

Ble til en effekt

Svenske Göran Persson ble kalt grå da han overtok som sosialdemokratenes statsminister i Sverige. I år snakket svenskene om at Persson-effekten skulle sikre sosialdemokratene seier i valget, nå bare noen dager unna. Så ble Persson-effekten slitt i kantene, og statsministeren måtte heve stemmen og fortelle hvordan bare han kunne sikre landets velferd med trygghet for alle. Det var tradisjonell sosialdemokratisk tale.

Det frister til den banale konklusjonen at lang tjenestetid gir personeffekt. Den som er kjent er kjent. Gro Harlem Brundtland fremsto just ikke som en bestselger i sin debut som norsk statsminister, ingen ville ha funnet på å snakke om noen effekt da. Hun pleide heller ikke å vinne valg for Ap, men opposisjonen var regjeringsufør, og Gro Harlem Brundtland fortsatte å regjere. Hun ble Gro. Landsmoderen.

Det var en personlig status som ikke kunne overdras til partiet, noe som ble demonstrert etterpå. Thorbjørn Jagland fikk slite, verken person eller politikk appellerte. Så skulle Jens Stoltenberg redde Ap med Jens-effekten.

For vellykket

Det ble tidenes flopp. Stoltenberg var korrekt «for Norge, i tiden» mer enn han var karismatisk. Han så ut som en smilende nyansatt vellykket på vei opp i et meklerhus, som et produkt av det samfunn Ap hadde vært med på å skape, og slik er vi ikke vant til at politikere skal se ut. Særlig er ikke tidligere LO-leder Yngve Hågensen det.

Arbeiderpartiets politikk kaltes modernisering av landet og minnet om forretningsdrift. Det ble i sannhet en politikk for gråhet, og dermed hadde heller ikke den karisma. Det ga dobbel skade. Ett sted må det jo finnes futt.

Den detroniserte Jagland vil ha Ap til venstre, altså vekk fra den politikk han som partileder og statsminister selv førte. For å gjøre vendingen troverdig, beskriver han seg i ettertid som tilskuer til sin egen politikk.

Stoltenberg overtar etter Jagland i partitoppen og taler som hele Ap om at man rett og slett må finne en politikk for å finne velgere. Med en usynlig politikk er det ikke rart Ap sliter, med eller uten en personstrid hvor alle ble små, ikke større. Skal vi ta Jagland på ordet, må også han ha vært usynlig i norsk politikk i årene da han ledet Ap og regjeringen.

Han minner om hvor skjult han var i den siste valgkampen, han, partilederen. Og siden ingen så noe til ham, var det ikke hans skyld at det gikk galt for Ap. Årsaken kunne ikke være at partiet hadde en bortgjemt sjef. Det må være den eneste gangen en partileder understreker at hans mangel på ledelse fritar ham for medskyld i partiets nederlag.

Med den virkelighetssansen er det begripelig at Jagland overhørte ironien i sin kommentar etter Aps landsstyremøte, etter et program i TV 2: «Det var en stemning av ettertenksomhet i landsstyret etter min avslutningstale. Jeg tror det jeg sa blir stående.» Snarere er det Jagland sier med på å forklare hvorfor Arbeiderpartiet falt, hvorfor både person og politikk kom til kort.

Person eller politikk? Et parti må si takk, begge deler. Mens Persson taler om mer sosialdemokrati, er det velferdsstatens svikt som er den politiske dagsorden i Norge, og da skårer ikke Ap, Systempartiet, men Frp, Systemets opposisjon, ledet av Hagen-effekten. I Frp hadde både politikken og lederen populistisk karisma, og sammen ble de dynamitt. Eller en torpedo under arken.

GEORG ØVSTHUS