ENERGILOVEN, eller Lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m., som er dens fulle navn, ble vedtatt av Stortinget i 1990 og ble iverksatt 1. januar 1991. Den la det legale grunnlag for en gjennomgripende reform av den norske kraftnæringen. Stikkordene for reformen var avregulering, markedsbasert kraftomsetning og konkurranse med sikte på å få økt effektivitet i næringen. Den kalles derfor ofte for kraftmarkedsreformen.

Norge var et av de første landene i verden som gjennomførte en slik reform. Vi gikk også lenger enn noe annet land med konsekvent å legge til rette for markedsbaserte omsetningsordninger og økonomiske prinsipper for regulering gjennom hele næringen. På dette området har vi faktisk vært et foregangsland og den norske kraftmarkedsreformen har blitt en modell for tilsvarende reformer i mange andre land.

REFORMEN ble til gjennom et vellykket samspill og samarbeid mellom forskning, myndigheter, politiske instanser og kraftbransjen selv. Det analytiske grunnlaget for reformen ble utviklet av det økonomiske forskningsmiljøet i Bergen gjennom den daværende forskningsstiftelsen Senter for anvendt forskning (SAF) ved Norges Handelshøyskole. Bergensmiljøet leverte også viktige bidrag i gjennomføringsfasen.

I andre land eller stater som har gjennomført tilsvarende reformer har man ikke i samme grad fått til et slikt samarbeid og samforståelse mellom partene. Klarest har dette kanskje kommet til uttrykk i California. Utfallet av reformprosessen i California er spesielt interessant sett i sammenheng med de norske erfaringene, ved at man i betydelig grad bygget på den norske modellen ved reorganiseringen av kraftomsetningen der. Med i hovedsak det samme analytiske utgangspunkt fikk man altså i det ene tilfellet en reform som alt i alt må sies å ha vært vellykket, mens det i det andre tilfelle nærmest har blitt en fiasko, i hvert fall så langt. Dette viser at reformarbeid av denne art er en skjør prosess, hvor mye kan gå galt underveis. Desto viktigere er det å planlegge grundig, være konsekvent i gjennomføringen i alle ledd og sørge for at det er høy grad av konsensus mellom alle involverte parter.

I hvilken forstand kan man så si at den norske kraftmarkedsreformen har vært vellykket? Målet var som nevnt å forbedre effektiviteten i ressursbruken i kraftsektoren gjennom å legge til rette for marked og konkurranse. Har dette blitt oppnådd og har vi som kraftforbrukere fått glede av reformen? Jeg vil svare ja på begge spørsmålene og nevne et par indikasjoner på slike forbedringer.

Forut for reformen hadde det blitt bygget opp en betydelig overkapasitet i norsk kraftsektor i forhold til etterspørselen etter kraft. Gjennom det tiåret som ligger bak oss ble det nesten ikke foretatt investeringer i ny kapasitet, verken på produksjons— eller nettsiden. I samme periode økte den samlede kraftetterspørselen med rundt 25 prosent. Denne økningen har kraftsystemet kunnet absorbere gjennom bedre utnyttelse av eksisterende kapasitet og uten særlig behov for nyinvesteringer. Dette er en betydelig effektivitetsgevinst samfunnsøkonomisk sett.

Nå er det langt bedre balanse mellom kapasitet og etterspørsel, og man begynner å støte an mot kapasitetsgrenser på noen områder. Det utløser behov for investeringer i ny kapasitet. Samtidig har vi fått et integrert nordisk kraftmarked å spille på, slik at kapasiteten ikke nødvendigvis behøver å økes i eget kraftsystem.

I ET VANNKRAFTBASERT system som det norske kan kraftprisene svinge sterkt over tid som følge av vanntilgangen. Det kan derfor være vanskelig å beregne nøyaktig hvor mye prisene har falt, isolert sett, gjennom effektivitetsforbedringer. Et tallanslag som ofte nevnes er en kraftprisreduksjon til sluttbruker i størrelsesorden 25 prosent som følge av effektivitetsforbedringer av kraftmarkedsreformen for tiårsperioden som reformen har virket i, men her savner vi mer nøyaktige beregninger. Som kraftforbrukere har vi fått nytte og glede av reformen også på andre måter. Vi kan bytte kraftleverandør hver uke om vi vil, nye produkter og kontraktsformer står til disposisjon og vi kan tilpasse vårt kraftforbruk mer fleksibelt enn tidligere. Maktforholdet, om man kan bruke et slikt uttrykk, mellom produsenter og forbrukere av kraft har klart endret seg i favør forbrukersiden. Det gir muligheter, men betinger samtidig at vi som konsumenter er innstilt på å bruke disse for å oppnå lavere priser og få en bedre fungerende kraftomsetning. Her skorter det nok fremdeles en del både på vilje og evne.

KRAFTMARKEDSREFORMEN har utviklet og tilpasset seg underveis og den har stort sett klart å møte de utfordringer som har kommet opp. Et eksempel på dette er den såkalte «kraftkrisen» i 1996, da kraftprisene steg kraftig som følge av forhold både på tilbuds- og etterspørselssiden. Da var det mange som kom på banen med krav om inngrep og reguleringer, ikke minst fra hold som hadde vært grunnleggende skeptisk i utgangspunktet til markedsbaserte ordninger i kraftsektoren.

Heldigvis valgte myndighetene å avstå fra dette og la markedsprosessen løpe ut. De samme krav om inngrep og reguleringer har kommet opp igjen i den senere tid på bakgrunn av prisutviklingen, både i Norge og de andre nordiske land. Også denne gang håper jeg at myndighetene holder hodet kaldt og ikke griper til overivrige reguleringstiltak. Erfaringene fra California kan utnyttes av skeptikere til å skape generell mistro til markedsbasert kraftomsetning, men sannelig kan de likeså vel ses på som eksempler på uheldig og misforstått regulering.

Det neste tiåret vil først og fremst bli preget av utviklingen mot et integrert europeisk kraftmarked. Som energinasjon har Norge mye å vinne på en slik utvikling. Som foregangsland på området markedsbasert kraftomsetning og økonomisk regulering har vi mye å bidra med av kunnskap og erfaring, som kan sikre at utviklingen kommer på rett spor.