Han hadde ringt meg tidligere på dagen, spurt om vi kunne møtes, men sent. Ville ikke si mer i telefonen.

«Har du hørt noe nytt fra Utlendingsnemnda,» er det første jeg spør om, som alltid.

Nei, fremdeles ingenting nytt. Men politiet hadde vært og lett etter ham igjen. Derfor tør han ikke gå ut om dagen. Han er redd.

Vi setter oss bak kirken, det småregner, han fryser og ser enda tynnere ut enn før.

«Hva vil du gjøre,» spør jeg.

«Jeg vet ikke, jeg kan ikke gå her og vente på at politiet skal finne meg og sende meg tilbake. Jeg orker ikke mer,» sier han stille.

Desperasjonen og avmakten lyser av ham, hendene knytter seg i fanget, makter ikke å snike seg rundt lenger, bli livredd hver gang han ser en politibil eller en fremmed spør ham om noe, ikke stole på noen, venting, venting, venting. På svaret på den tredje anken på asylsøknaden.

Jeg blir redd, spør forsiktig, famlende: «du, du må ikke ... du tenker ikke på ...?»

Jeg husker en søndag i mai i fjor, jeg fikk en telefon. Husker at jeg kom inn på rommet hans på psykiatrisk avdeling, selvmordsforsøk. Husker hvor liten og tynn han så ut på sengekanten, det brune ansiktet hans gustent mot grønne, nakne institusjonsvegger, et brett med mat sto urørt på bordet. Det verste av alt var blikket hans, det uttrykte ikke engang fortvilelse, bare tomhet, håpløshet. Utenfor var det vår og det norske flagget vaiet, konfirmasjonssøndag. Han sa ikke så mye. Det var jeg som gråt, avmektig, rasende gråt. Han hadde gitt opp. Da han fikk andre avslaget på asylsøknaden så han ikke noen annen utvei enn å gjøre slutt på livet sitt. Siste resten av håp forsvant.

Husker Erna Solberg senere uttalte at selvmordsforsøk ikke er god nok grunn til å få innvilget asylsøknaden.

Jeg sitter bak kirken i Bergen og vet ikke hva jeg skal si. «Du må holde motet oppe,» sier jeg, som alltid. Hører selv hvor latterlig det høres ut. Hvordan skal han holde motet oppe når norske myndigheter gang på gang hamrer inn i ham at han er uønsket? Når de jager ham for å sende ham tilbake til hjemlandet, et middels demokratisk afrikansk land der han kom fra en ok middelklasse og leste engelsk litteratur på gymnaset? Helt til han ble politisk aktiv og måtte betale prisen det koster. 22 år gammel og torturert, jeg har sett stripene på kroppen hans, hvite arr på myk, brun hud, lest Amnesty-rapporter fra fengselet han satt i, lest om torturen, de overfylte fengslene, de forferdelige sanitære forholdene, mangelen på mat, likene som nå og da dukker opp i en grøft utenfor byen.

Hvordan kan han holde motet oppe når han er 27 år og har levd fem år i usikkerhet, uten å vite hvordan livet hans vil bli, om det blir et liv verdt å holde seg i live for? Fem lange år uten jobb, uten familie, uten penger, leve på venner og almisser, underernært, marerittene om natten, depresjonene, aldri et fast sted å bo, alltid frykten for at politiet skal dukke opp på døren. «I just want a normal life,» sier han med bløt afrikansk aksent. Og jeg har ingenting å svare.

Vi sitter sammen på en benk utenfor kirken en kald fredagskveld, vi ser ut som to venner som slår av en prat, men skillet mellom oss er absurd, uvirkelig stort. Jeg: studier, hybel, jobb, studielån, et statsborgerskap som tilkjenner meg menneskeverd og rettigheter han bare drømmer om. Han: en brysom statistikk, utgiftspost, en rettighetsløs ikke-person.

Jeg blir så avmektig, rasende sint. Vi feirer vårt såkalt siviliserte, opplyste, humanistiske samfunn, basert på menneskerettigheter og kristne verdier, fordømmer slaveriet, undertrykkelsen av kvinner, sigøynere, samer, alle som opp igjennom årene er blitt fratatt rettigheter og fått sitt menneskeverd nedgradert. Men skillet mellom mennesker med og uten menneskeverd og rettigheter består, det er bare kategoriene som forandrer seg. I dag slutter humaniteten ved Schengen-grensen, retten til et godt, trygt liv er forbeholdt de heldige få som er født innenfor den magiske streken. Og den streken er bevoktet dag og natt, enten med maskingevær ved Gibraltarstredet eller på et offentlig kontor i Oslo.

Jeg blir så rasende på byråkratiets uangripelige kvern, menneskeforakt satt i system, de som sitter på et kontor i Oslo og sender folk til himmel eller helvete før de går hjem og spiser middag. (De følger jo bare den politikken som de er pålagt av myndighetene, kan en si da. Ja vel, kanskje det. Men kom og sett dere her bak kirken med oss en kald fredagskveld, kom du da Erna, Carl, si det til ham selv, prøv å se ham i øynene når du sier «alt kommer nok til å gå bra» mens du hører hvor latterlig, foraktelig, avmektig, usant det høres ut)

Et sted i Bergen sitter en ung, vakker mann i redsel, fratatt sitt fremtidshåp, menneskerettigheter, menneskeverd. Alle er like mye verd. Men noen er litt mer verd enn andre.

Iselin Åsedotter Strønen