Av Rolf Østrem, Lørenskog

Det er de beste som dør, skrev Nordahl Grieg — og når man så kan vri og vrenge litt på det, og si at det er de beste politikerne som oftest går den politiske død i møte, så viser all erfaring at det også er riktig.

Valgerd, som godt kunne tenke seg å melde seg inn i «Kvinner mot Valgerd» (hvis det hadde vært sant alt det som ble skrevet om henne, som hun sa på tv ...), har en enestående humor. Bare det skulle være nok til at hun ble sittende som partileder i KrF. Humor er ellers ikke det som best karakteriserer hennes parti.

Å styre sersjantene i partiene er ikke lett. I Ap hadde man en kvinne, som ustanselig - som det historiske takdrypp om at Kartago burde ødelegges - krevde Jaglands avgang til fordel for Stoltenberg. Hun fikk sin vilje, og det førte til at Ap mistet en velgerflokk på størrelse med KrFs i glansdagene.

Mange av fylkeslederne har kanskje selv en partileder i magen. Da blir det lett ondskapsfulle ord under anonymitetens vern, som i «Havarikommisjonen». Leksika forteller at Kristelig Folkeparti utgikk fra Indremisjonen og Kinamisjonen vestpå. Når man vet hvor mannsdominert disse organisasjonene var og er (Kinamisjonen er 70 år senere uten formell likestilling mellom kjønnene!), skjønner man at det også i dag kan være tungt for en kvinnelig leder. En spesiell sak er nevnt som Valgerd Svarstad Hauglands snublestein - en sak der hun nokså tydelig tok en kvinnes parti i en konflikt med en mann. Dette er gang på gang referert til som en «Svarstad Hauglands feil». I forhold til alle de saker der kvinner har tapt mot menn i hundreårenes løp, utgjør denne antatte feilvurderingen ingenting.

Kristne sosialister har i Valgerd Svarstad Haugland sett et åpent og ærlig menneske med mot til å hevde syn på viktige spørsmål som er sammenfallende med venstresidens. På den annen side er det ofte noen til venstre for henne som er enig med henne i hennes prioriteringer. Det er ikke kapitalistene som er hennes velgere, og det er heller ikke de rikes kjepphester hun rir. Hun har stor bredde - og det er vel det som er ulykken for mellompartiene. Når til og med Klassekampen taler vel om Valgerd, er det neppe til ubetinget gagn for henne.

Med det stokk konservative velgergrunnlaget partiet har, er det sikkert til ytterligere skade for henne at hun får ros fra feil hold. Vi menige «på feil side» vil gjerne være med å gi henne en solid klapp på skulderen. At hun kunne tenke seg å samarbeide med et moderat Høyre når situasjonen krevde det, har det vært forståelse for. Det samme kunne også Thorbjørn Jagland og Ap i sin tid tenke seg. At hun ikke vil ta i Frp med en ildtang en gang, gjør at hun fremstår som en ekte velferdspolitiker. Typisk er nå Hagens håp om å få «en vennlig leder av KrF». Det ønsket får han sikkert oppfylt, siden det er de Frp-vennlige i KrF som har gitt sin leder sparken. Kvinnefiendtligheten i partiet er dessuten så pass tydelig at det nok vil gå lang tid før det igjen blir en kvinnelig leder. Valgerd-effekten brakte KrF opp på nesten 14 prosents oppslutning. Det skal nok gå lang tid til neste gang partiet får se slike sifre. For oss menige - uansett parti utenom Frp - vil Valgerd Svarstad Haugland aldri kunne bli «fjernet».