Det var et eller annet muffens med det amerikanske presidentvalget i 2000. Det var et eller annet i Florida, der George W. Bushs lillebror Jeb, styrte. Det var en del snakk om det i tiden etter valget også. Men da graverne begynte å grave frem hele historien, var USA stengt inne i en patriotisk kapsel av ikke-kritikk. Den kapselen har slått sprekker, og det er rom for å snakke høyt om alt som ikke stemmer rundt den sittende administrasjonen. Og det skal de ha, amerikanerne; ingen er så grundige som dem selv når de skal kritisere sine egne. I fjor var det Henry Kissinger og de amerikanske våpenlovene som fikk gjennomgå under dokumentarfilmprogrammet på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF). I år er det George W. Bush sitt regime som blir gjennomlyst.

Valgtriksing i Florida

De som har moret seg med Michael Moores bok «Stupid White Men», vet noenlunde hvilken historie filmen «Unprecedented» formidler. Det er en dokumentarisk fremstilling av alle viderverdighetene rundt det siste amerikanske presidentvalget, det som endte med at George W. Bush flyttet inn i Det hvite hus. Dokumentarfilmer om kjente episoder har den viktige oppgaven at de samler sammen kjent informasjon, og pusler sammen et bilde som kan fortelle, og forklare, mer en den daglige nyhetsstrømmen kan. Og som ofte ellers med dokumentarfilmer som forteller om spillet i de amerikanske maktkulissene, sitter man lett desillusjonert og lattermild tilbake. Det er knapt så man tror sine egne øyne eller ører når vi får høre hvordan de ansvarlige for valget i staten Florida trikset og mikset for å få sin mann, George W., i mål.

Valgdeltakelsen blant de svarte i USA er lav. Men når de stemmer, er tradisjonen lang, og sannsynligheten stor for at de stemmer på demokratene. I Florida var det uansett lite sannsynlig at republikanerne hentet mange stemmer i den gruppen. Slik blir det gjerne når guvernøren, lillebror Jeb Bush, proklamerer at han ikke kan se hva mer han kan gjør for de svarte i Florida, og i tillegg opphever regler som har styrket de svartes stilling i staten.

Guvernørens holdning utløste massemobilisering av svarte velgere, og de strømmet til i tusentall for å registrere seg. Så langt alt vel, og det kunne endt som en demokratisk solskinnshistorie om aksjon, reaksjon, og valgseier.

Det gjorde det ikke. For herfra og inn ble selve gjennomføringen av valget også politikk.

Domfelte ble disket, og vel så det

Valgstyret i Florida, som ble ledet av republikaneren Katherine Harris, besluttet at velgerregistrene skulle vaskes for personer som ikke burde stemme. Utgangspunktet var en gammel, og svært lite brukt lov, som slo fast at straffedømte ikke hadde stemmerett. Et analysebyrå matet alle de stemmeberettigete inn i datamaskiner, sammen med registre over straffedømte, og krysset listene mot hverandre.

Det kunne til nød vært mulig å forsvare hvis listene var nøyaktige, og hvis det var forståelse for at loven ble brukt på denne måten. Men listene var ikke nøyaktige. Hadde man et navn som kunne minne om en straffedømts navn, røk man ut av velgerregisteret. Det spilte ingen rolle om fødselsdato, mellomnavn, eller kjønn for den del, ikke stemte. Når folk dukket opp i stemmelokalene, hadde de ikke bare mistet stemmeretten. De hadde fått seg en dom de aldri hadde visst om i tillegg.

Undersøkelser i etterkant viste at minst 8000 velgere opplevde å miste stemmeretten fordi de uskyldig ble utpekt som straffedømte. Det store flertallet av disse var svarte, og potensielle demokratiske velgere.

Det gjorde selvsagt inntrykk i en stat der Bush i utgangspunktet ble utropt som vinner av valget i Florida — den siste og avgjørende staten i den knivskarpe konkurransen om presidentvalget - med i skarve 629 stemmer.

Reddet av gongongen

Den merkelige vaskingen av listene ble selvsagt oppdaget. At stemmesedlene var kaotiske, og at et rekordantall stemmer ble forkastet, styrket ikke legitimiteten til valgresultatet. Demokratene krevde at stemmene ble talt manuelt i de fire distriktene der de mente de hadde mest å hente. Den korte versjonen er at omtellingen ble satt i verk, men ble stoppet av Høyesterett. Som kjent er også Høyesterett i USA politisert. Der satt et flertall av Bush-vennlige dommere.

Al Gore, Demokratene og troverdigheten til valgsystemet tapte valget. Bush-familien vant, i en av de største valgskandalene i amerikansk demokratisk historie. Mange andre steder kunne ikke valgvinneren ha levd med at det ble kjent at resultatet fremkom på denne måten. Bush har levd godt med det, og han har levd i fred. For akkurat da bøkene og filmene om valget begynte å komme, krasjet to fly inn i World Trade Center i New York. Med det ble også alle de store rommene for kritikk mot makten plombert. Det ble regnet som upatriotisk å fremme krass kritikk mot presidenten i året etter 11. september. Det fikk Michael Moore merke, som fikk beskjed om at boken hans ikke ville bli utgitt med mindre kritikken mot presidenten ble dempet.

Men i løpet av året og fjoråret har det samlet seg opp mye kritikk innenfor USAs grenser, og under 11. septemberlokket. «Unprecedented» er et av uttrykkene for dette. Og det gir, tross alt, grunnlag for en viss optimisme. Det er en optimisme som utgangspunktet for en annen dokumentarfilm på BIFF, Noam Chomsky, deler.

Chomsky er noe så, etter norske forhold sjeldent, som en intellektuell superstjerne i USA. Han har brukt et liv på å tale makten og det etablerte midt imot. Han er optimist fordi verden etter hans mening tross alt går fremover, den blir mer sivilisert. Mediene i USA er, på tross av alle dystre spådommer, mer uavhengige fra den politiske makten enn noen gang. De er underlagt kapitalen, men lever av å svare på folkets spørsmål og krav. Det gjør at det alltid vil eksistere et rom for kritikk, og at patriotiske parenteser som den USA nylig har vært gjennom, har begrenset levetid. Det kan jo være fordi det i bunn i grunn er mer upatriotisk ikke å snakke om alt som er galt, enn å si det som det er. Og til neste høst er det nytt presidentvalg i USA. Nå vet de hva de skal se etter, de som synes maktens spill luktet ille forrige gang.

SPLITTELSE: Kampen om Florida-stemmene skapte splittelse mellom Bush- og Gore-velgere. I ettertid er det mye som tyder på at Gore-velgerne hadde mye å kjempe for. <br/> Arkivfoto: Reuters