For syv år siden fikk Saddam Hussein 99,96 prosent av stemmene og fant det tilstrekkelig til å fortsette som Iraks president. I folkeavstemningen denne uken var oppslutningen steget til 100 prosent, ifølge landets valgkommisjon, så nå oppmuntres sjefen til å stille på arbeid i syv år til, dersom George W. Bush lar ham få lov.

Neste gang: 101

Siden Saddam Husseins styre bare blir bedre og bedre for Irak og irakerne mer og mer glade i sin leder, må vi gå ut fra at resultatet neste gang blir 101 prosent for den ene kandidaten. Motkandidat var unødvendig. Det var så opplagt hva irakerne mente. De måtte bare få anledning til å si det.

Også valgdeltagelsen var 100 prosent, noe som betyr at ikke en eneste iraker var for syk den dagen eller på annen måte forhindret fra å stemme. Det skurrer litt i forhold til påstanden om hva FNs sanksjoner har gjort med landet og dets innbyggere. Men vi får stole på de irakske myndighetenes tall, for det venter Saddam Hussein at vi skal gjøre når FNs våpeninspektører kommer til Irak. De behøver ikke sjekke alt. På egen hånd.

Visstnok var det stemmeplikt, noe som også virker litt rart når folket elsker sin leder og derfor ikke må kommanderes til å uttrykke sin kjærlighet. Men det var vel frykt for at noen ville holde seg hjemme når alle visste at alle ville stemme på favoritten uten konkurrenter å være favoritt blant.

Det samme har britiske Tony Blair vært redd for. Når hans arbeiderparti ventes å vinne, kan det hende at noen blir sittende i sofaen fordi de vet at andre gjør jobben. Det må ha vært en lignende engstelse som gjorde seg gjeldende i Irak.

Fra spøk til alvor

Irak vet at vi vet at tallet 100 er tull og at irakerne også vet det. Det er ikke poenget. Poenget er at Saddam Hussein vil vise både irakerne og USA og resten av verden at han har kontroll. Full kontroll. Han har makten til å lage 100-prosent-valg. Ingen kan eller tør hindre ham.

Poenget er også psykologisk. Dette er diktaturets ritual, dets maniske besvergelse. Maktens angst. Makten må være fullkommen og vises å være fullkommen. Ellers er den ingenting.

Da rimer det dårlig at Saddam Hussein tapte Golfkrigen og måtte la FN kroppsvisitere ham og nå har sagt at våpeninspektørene igjen får ta en sjekk på regimet. Men diktaturet skaper sitt eget verdensbilde, og i Saddam Husseins vant han krigen med USA. Han torde stå opp mot supermakten og overlevde dens forsøk på å knekke ham.

Ble Irak en fiende for USA, ble USA en motstander velegnet for Saddam Husseins maktretorikk. USAs overlegenhet fortalte hvor overlegen Iraks leder var. Mot USA.

Åttende mai 1945 ble verden informert om at 100 prosent av det tyske folk hadde deltatt i motstandskampen mot Adolf Hitler. Det virket bare så annerledes i årene forut. Noen er for diktatorer, de behøver ikke kommanderes, og har samfunnet autoritære tradisjoner, er man vant til at lederen leder og hylles. Til han forsvinner.

Ensidig informasjonskost bidrar. Saddam Hussein, et maktmenneske av denne verden, forsvarer islam mot USA, forteller han. Og det kan vi i alle fall stole på, at 100 prosent av irakerne ikke ønsker en amerikansk bombe i hodet. For øvrig legger diktaturet forholdene til rette så velgeren, et galt ord ettersom det forutsetter valgmuligheter, skal vite sitt eget beste når det stemmes. Denne uken avla irakerne troskapsed til sin fører, hvilket innebar at den som insisterte på valgrett avslørte seg som en motstander av Irak.

Lite fristende

Det frister lite å gjøre slikt i Irak. I Norge kan du stemme mot Kjell Magne Bondeviks regime, men valg av fjernsynsapparat tilpasset neste teknologisprang er mer spennende enn valg av Storting og småting i kommunene, men det er en annen sak. Inngangen til politikken engasjerer ikke, bare nedskjæringene som kommer ut igjen. Presidentvalg i USA mobiliserer halve folket, den delen som synes matlei politikken, mens de som rammes av den ikke stemmer. Dermed stemmer ikke politikken heller, men også det er en annen historie.

99,96 og 100 er absurde tall, men nødvendige som stadfestende ritualer i et offisielt selvbilde. De viser fullkommenheten, og da tåles ikke engang 97, for det er å innrømme ufullkommenheten, som er lik sårbarhet. Dermed uttrykker dette tvert imot angstbiteriet, maktens sårbarhet, og da skulle Saddam Husseins behov for 100 prosent avsløre hvor mye han skjelver på hendene.

I Sovjetunionen var kommuniststyret omgitt av ritualer for å bekrefte tilslutning, og ved Leninmausoleet på Den røde plass fikk de karakter av tilbedelse. Kommunismen holdt gudstjeneste. Vaktskiftet ved mausoleet var en perfekt innstudert ballett som fortalte sovjetfolket og andre folk om kommunismens fortreffelighet. Ting fungerte. Men sovjetborgeren sto i kø for å handle i butikker med dårlig utvalg, og turisten tok med seg dopapir til Moskva for å fungere.

Saddam Hussein står til han faller. Når han er falt, vil 100 prosent være imot ham.