DEN BRITISKE REGJERINGEN ber eierne av Sellafield, et statlig selskap, stanse utslippene av technetium-99 i ni måneder mens man ser på alternativ plassering av avfallet. Brende sier klok av skade at man ikke har garanti for at selskapet følger regjeringens oppfordring. Det må vi for britenes skyld anta at selskapet gjør, og da koster det politisk mer å gjenoppta forsendelsen av det radioaktive avfallet til den ufrivillige mottaker Norge.

I en vurdering lørdag av Bondevik-regjeringens innsats ga Bergens Tidende høyeste karakter til miljøvernministeren. Medvirkende var Børge Brendes utholdende kamp for å få slutt på utslippet av stoffet technetium-99 fra atomgjenvinningsanlegget Sellafield.

Stoffet føres med havstrømmene fra Irskesjøen og nordover mot norskekysten. Det tas opp av det som lever i havet. Følgene av å spise sjømat som har fått technetium-99 i seg er uvisse, men norske myndigheter har ikke noe ønske om at Norge skal være en prøvekanin for hva miljø og mennesker kan tåle. Og det hersker ingen uvisse om hva utslippene betyr for norsk havnæring dersom vi får et rykte for å selge radioaktiv mat.

SIDEN UTSLIPPENE IKKE berørte britene, brydde de seg ikke om dem. Børge Brende brydde seg. Som han selv sier til Bergens Tidende, fikk han følelsen av å møte veggen. Den kalles også britisk arroganse, understreket av argumentet om at alternativ plassering av technetium-avfallet på land var utelukket ettersom man ikke kjente følgene, som da ville angå britene.

Irland protesterte mot andre forhold ved Sellafield og fant å måtte stevne Storbritannia for FNs havrettsdomstol. Norge holdt åpen muligheten for en norsk stevning, men sendte i første omgang en note. Norge og Storbritannia er gamle allierte, og det er uvanlig at en norsk regjering må sende en diplomatisk note til en britisk regjering for å markere norsk misnøye. Så var da også den britiske holdningen uvanlig overlegen. Brende kaller det sin tøffeste kamp som politiker å påvirke Storbritannias regjering

DENNE UKEN MØTES miljøvernministrene fra de europeiske kystnasjonene i Bremen, og Brende har sikkert rett i at den britiske ministerens telefaks til den norske kollegaen har sammenheng med møtet, hvor Brende hadde varslet et bikkjeslagsmål. Det hadde nok foregått i dannete former, men britene ventet uansett liten hjelp fra andre land.

Miljøvernminister Brende har all ære, sin del av æren, for at presset på britene har hatt sitt første resultat. Men så har han også rett i at dette ikke var seieren. Nå må han stå på, i Bremen og videre.