Det er i boken «Strid og vern»,utgitt av Naturvernforbundet Hordaland , at den nådeløse konflikten blir belyst med ettertidens nøkterne distanse. Redaktør og kapittelforfatter Heine Askeland fastslår at det fortsatt er sterke følelser knyttet til Oddekalvs dramatiske sorti fra forbundet. Gjennom intervjuer med flere av hovedaktørene og studier av arkivmateriale, kaster Askeland nytt lys over striden og personmotsetningene som ble utspilt for åpen scene.

Påstanden om at Oddekalv opptrådte illojalt og bevisst motarbeidet Naturvernforbundet var begrunnelsen for at han ble ekskludert på landsmøtet i juni 1993. Men ifølge Askeland kan anklagen vanskelig bevises. Og han gir Oddekalv oppreisning for innsatsen han la ned i den mest turbulente perioden i Naturvernforbundets historie. Denne epoken var kjennetegnet av enorm aktivitet og en eksplosjon i medlemstallet i Hordaland. Fylkeslaget genererte nesten like mye aktivitet som resten av Norges Naturvernforbund til sammen.

— Det er tydelig at Oddekalvs personlige egenskaper hadde mye å si for utviklingen i organisasjonen. Oddekalv hadde sjarm, pressetekke og en enorm arbeidskapasitet, skriver Askeland.

Men noe glansbilde av miljøkrigeren tegner han ikke. Oddekalv hadde også den gang en egen evne til å skaffe seg fiender, og ble ofte oppfattet som arrogant.

— Noen opplevde han som truende, andre som engasjerende. Personlige uoverensstemmelser var en viktig årsak til at det gikk som det gikk, mener Askeland.

Og fremstillingen beskriver mange av de bitre feidene som utviklet seg mellom Oddekalv og hans motstandere både nasjonalt og lokalt. Det er nok å nevne generalsekretær Dag Hareide, Frode Bekkestad, Halfdan Wiik og Bjørn Mikal Henriksen.

Sistnevnte var kasserer i Naturvernforbundet Hordaland og stilte seg kritisk til økonomistyringen som han hevdet var uholdbar. Fylkesleder Oddekalv svarte med å kreve Henriksen avsatt og stilte kabinettspørsmål: Dersom styret ikke sparket Henriksen, ville Oddekalv selv gå. Den markante lederen fikk, for en sjelden gangs skyld, ikke viljen sin. Dermed trakk han seg som fylkesleder.

Dermed var Oddekalv-epoken i virkeligheten over 25. mai 1993, før landsmøtet noen uker senere fattet det endelige eksklusjonsvedtaket. Med sin utpregete evne til å skaffe seg oppmerksomhet, sørget Oddekalv like godt for å lansere sin nye organisasjon, Norges Miljøvernforbund, på det samme landsmøtet.

Da Oddekalv forlot skuten, var fylkeslaget i Hordaland på konkursens rand. Den høye aktiviteten i forbundet hadde sin pris, og mange av sponsorene som hadde lovet penger, valgte å følge Oddekalv inn i Miljøvernforbundet. Mens Oddekalv bygget sin nye organisasjon, brukte Naturvernforbundet Hordaland de neste årene til å bli kvitt gjeldsspøkelset. Askeland skriver at organisasjonen bar med seg de traumatiske opplevelsene i lang tid etterpå.

Allerede fra sin inntreden i Naturvernforbundet i 1983 gjorde Kurt Oddekalv seg bemerket som en miljøaktivist med stor oppfinnsomhet. Han produserte avsløringer og politianmeldelser i et forrykende tempo. Inspirert av Frederic Hauge i Bellona, tok den tidligere tømreren i bruk en aksjonsstrategi som sto fjernt fra den «akademiske» motstanden mot ødeleggelse av naturskjønne områder. Fokus ble rettet mot forurensning. Til og med generalsekretær Dag Hareide syntes Oddekalvs inntreden var forfriskende. Ordførere fikk kloakktønner i julepresang og Oddekalv klippet slipset av miljøsyndere. Han ble rikskjendis.

Men samarbeidsproblemene med sentralleddet i Naturvernforbundet ble gradvis dårligere etter hvert som medlemstallet i Hordaland steg rett til værs på slutten av 1980-tallet og ved inngangen til nittitallet. Det utviklet seg en klassisk sentrum-periferi-konflikt om fordelingen av midler, og Oddekalv kjempet for å opprettholde fylkeslaget som en organisasjon med størst mulig grad av selvstendighet.

Selv om konflikten eskalerte til å bli rene personfeider, mener Askeland at grunnlaget for striden lå nettopp her: at Naturvernforbundet Hordaland vokste seg større enn det organisasjonsmodellen tålte. Samtidig utfordret Oddekalv både de tradisjonelle arbeidsmetodene og det akademiske fundamentet som Norges Naturvernforbund bygget på.

Den første alvorlige konflikten utspilte seg i fylkeslagets egne lokaler på Bryggen. Utgangspunktet var det såkalte nordsjøutvalget som var direkte tilknyttet Norges Naturvernforbund, men delte lokaler med Oddekalv & Co. Både utvalgets leder Frode Bekkestad og sekretæren Håvard Bjordal hevdet de ble motarbeidet av Oddekalv. Forfatter Askeland skriver at konflikten ble en personlig belastning for de involverte, men mener det er vanskelig å fastslå om Oddekalv faktisk motarbeidet utvalget. Han mener «høyst forskjellige personligheter, form og språk» kan ha skapt konflikten.

For som Askeland påpeker, noen oppfatter Oddekalvs ordbruk som ærlig og forfriskende, andre mener den er nedsettende og primitiv.

Striden med Naturvernforbundet sentralt utviklet seg fra vondt til verre. Oddekalv blir mistenkt for å ha lekket informasjon om millionunderskudd i forbundet. Denne og flere andre påstander som aldri ble tilstrekkelig bevist, var med i det endelige eksklusjonsgrunnlaget mot Oddekalv, skriver Askeland.

At Naturvernforbundet Hordaland også begynte å engasjere seg i nasjonale og internasjonale saker, falt også lederne i sentralorganisasjonen tungt for brystet. Oddekalv markerte seg sterkt på miljøkonferansen i Rio i 1992, og fikk oppmerksomhet blant annet på CNN.

Oddekalv lanserte høsten 1992 sine grønne krigere, eller Green Warriors. Nyheten ble møtt med forferdelse av Naturvernforbundet sentralt, som øyeblikkelig fraskrev seg ethvert ansvar for miljøkrigerens siste påfunn. Men Askeland skriver at Green Warriors for en stor del bare var en mediejippo som ikke var i nærheten av å nå det potensialet Oddekalv planla. Mange medlemmer begynte også revurdere sin støtte til lederen etter at det ble kjent at et av medlemmene i Green Warriors var nær ved å omkomme i en Oddekalv-ledet aksjon.

Askeland påpeker at Oddekalvs troverdighet ble kraftig svekket etter at TV 2 sendte en Gerhard Helskog-dokumentar der det ble satt søkelys på miljøkrigerens metoder. Flere tidligere tillitsvalgte sto frem og hevdet å ha blitt truet av Oddekalv. Hovedpersonen gikk til sak både mot kanalen, Helskog og Frode Bekkestad, som var det sentrale intervjuobjektet i programmet. Oddekalv tapte rettssaken, for øvrig ikke den eneste han var involvert i.

Oddekalv var et forbilde for mange vordende miljøvernere, noe dagens fylkesleder Tom Sverre Tomren underskriver på i boken. Forfatteren fastslår også at forholdet mellom Naturvernforbundet og Miljøvernforbundet nå er bedre enn på mange år, og at sårene fra den turbulente tiden er i ferd med å gro. I boken avslører Kurt Oddekalv til og med at han ser for seg en sammenslåing av organisasjonene en gang i fremtiden.

EVIG OMSTRIDT: Kurt Oddekalvs lederstil og høyst utradisjonelle arbeidsmetoder skapte mye turbulens og vondt blod i Naturvernforbundet før han ble ekskludert, angivelig for å ha motarbeidet organisasjonen. I en ny bok slås det fast at bevisene på Oddekalvs påståtte illojalitet ikke holder mål.
Foto: Anniken Mjaaland