Av Jan Spjeldnæs,

forhenværende epletyv

(og plommetyv!)

Eksemplene er mange bare fra lille Norge de siste månedene. Politikere når sine mål gjennom å søke makt. Kristelig Folkepartis anstrengelser for å komme i posisjoner kan synes prisverdige ut fra målet om å få gjennomført det de mener er god (kristen?) politikk. Sett fra en demokratisk synsvinkel, der rettferdighet er et begrep, ser KrFs iver ut til å være så totalt uten skrupler at jeg lurer på om vi trenger helt andre regler enn at alle stemmer skal telle likt. I hvert fall ser det ikke ut til at KrF synes at en Frp— eller SV-stemme skal telle like mye som en KrF- eller Venstre-stemme. Jeg tviler på at KrF bør få tilgivelse for denne synd, som i mine øyne er grov.

Åsne Seierstad har skrevet den beste dokumentarroman levert av en norsk forfatter på mange, mange år og roses skyhøyt for det med priser og opplagstall, men rammes av kritikk for å ha sviktet den tillit hennes vert i Kabul så raust viste henne. Har hun rett til å ofre denne lille (?) mannen? Om hennes synd skal tilgis henne, er et spørsmål om hvor langt vi kan strekke regelen om at hensikten helliger middelet.

Olav Fjell får ros for å ha ledet Statoil opp av den norske overskridelsesgrøft som hans forgjengere kjørte selskapet ned i, og ut i verden på nye markeder der «litt smøring» skal være en helt nødvendig billett for inntreden, men rises for å ha syndet mot den nulltoleransen nettopp dette selskapet flagger med som sin etiske standard. Tilgivelsen av ham er gitt av en styreformann som i denne saken må være mer enn litt inhabil, da hans egen posisjon står og faller med Fjells.

Selv har jeg tilgitt meg selv totalt for at jeg gikk på epleslang for omkring 45 år siden. Det var jo gøy, og epler var det jo så mange av i de skadelidende hagene. Plommer også. Men galt var det.

Så var det Hansen, da. Skatteeksperten, professor Terje Hansen fra kunnskapsborgen NHH anbefaler at Norges pensjonister kollektivt skal begå skattesnyteri. Hansen fra NHH, skolen som for tyve år siden tok selvkritikk da den fant å måtte understreke at etikk var et viktig fag, som kanskje hadde vært forsømt. Skolen understreket etikk i pensumlistene, men lot skatteekspert Hansen fortsette sin søken etter tilpasningsmuligheter for folk med skattefobi.

Og i lørdags-BT smelte professoren til igjen. Ikke bare blir han fristet til å anbefale kollektivt skattesnyteri, med hele sin professortyngde og med sin NHH-tilknytning som kvalitetsgaranti. Dertil går han surr i prosentregning, som bare Bysidens PS-spalte i BT kan gjøre etter ham, da han regner formuesskatt i prosent av renteinntekter på bankinnskudd, som jeg i sin tid kunne ha regnet antall stjålne epler i den ene hagen i prosent av hvor mange plommer det fantes i den andre hagen.

Nå sier Hansen riktignok at han det er «nesten fristende». Kanskje karet Hansen seg på juridisk tørt land når han sier at det er nesten fristende å anbefale at pengene tas ut av banken og legges i en bankboks uten at man oppgir beløpet i selvangivelsen . Men rådet er, med all sin kollektive umoral og mangel på god etikk, allerede gitt, og BT har med billedtekst og ingress på førstesiden trefoldiggjort dette slette råd.

Avisens moral får redaktøren stå for, men Hansen er en anerkjent professor i offentlig stilling. Ikke bra, Hansen og ikke bra, BT. Kjøp heller en plomme og nyt den i forvissningen om at mange, mange pensjonister gjør seg til skattetyver ved å følge professorens umoralske råd.

Har NHHs controller etikk som sitt ansvar?