Jeg tar likevel sjansen på å bruke navnet mitt, tross visshet om at det i enda sterkere grad sannsynliggjør et negativt svar på min søknad om arbeid på Englandsbåten.

Dessuten er jeg over 50, så i utgangspunktet er jo mine sjanser for positiv respons i beste fall minimale.

Jeg skulle gjerne vite hvilke kriterier og undersøkelser det private næringsliv generelt, og rederiet som driver Englandsbåten spesifikt, legger til grunn når man praktiserer sin ofte diskriminerende ansettelsespolitikk. Faktorer som det å være både samfunnsinteressert og diskusjonssterk, å besitte konfliktløsende egenskaper, det å kunne forholde seg til et reglement, ha evne til konstruktivt samarbeid med kolleger, kombinert med livserfaring og faglig kompetanse, er alle kvaliteter som altfor ofte blir neglisjert.

Selv har jeg en del års erfaring fra cruisebåter. Det er selvfølgelig forskjell på cruisedrift og fergedrift. Likevel skal lugarene begge steder være rene, maten og underholdningen god og servicen på topp. Driftssikre skip med mannskap som utøver godt sjømannskap er også en dyd av nødvendighet, men på dette området forsvarer nok Ola nordmann sin posisjon som en av de beste i verden.

I servicenæringen mangler det imidlertid mye, og vi har vel alle opplevd eller hørt skrekkhistorier fra diverse fergerederier, også det som NN, uten å nevne navn på det, ble så ydmyket av. Tidligere konsernsjef i SAS, Janne Carlzon, sendte i sin tid sine underordnede som hadde kontakt med de reisende på smilekurs. Resultatet var forbløffende: økning i passasjertallet samt bedre trivsel blant så vel ansatte som passasjerer. Jeg foreslår at våre hjemlige fergerederier gjør det samme. Jeg skulle sågar påtatt meg å kurse dem. Men man kunne jo kanskje begynne med det mest fundamentale: å ansette også mennesker med lang fartstid og rutine, som vet hva som kreves fra så vel arbeidsgiver som kunde. Selv om noen av oss begynner å få antydning til grått hår.

Som Executive Housekeeper eller husøkonom på godt norsk på en utenlandseid cruisebåt for litt tilbake, hadde jeg i staben min en herremann fra Jamaica som roomsteward, «stuepike». Ved siden av å utføre kvalitetsarbeid var han både punktlig og høflig. Han var elsket og æret av så vel arbeidsgiver som passasjerer og medarbeidere.

Med omtanke og tålmodighet deltok han, helt upåkrevd, i opplæringen av sine meget yngre brødre og søstre om bord. Han gjorde jobben min mye enklere. Jeg måtte etter to års samarbeid dessverre avskjedige ham. Grunn? Han hadde ved ansettelse kunnet dokumentere en alder av 58. Ved avskjedigelse var denne gode mannen i realiteten 75 år!

Et unntak fra regelen? Kanskje. Jeg er likevel skråsikker på at det finnes mange meget ressurssterke damer og menn på 50+ blant oss. Personer som i overbevisende stil kunne tilføyd næringslivet litt ekstra arbeidsmoral, ekspertise og kompetanse. Paradokset er bare at bestemmelsestakerne ikke er klar over det. Og dermed taper begge parter.

HARALD KNUDSEN