I forbundsrepublikkens tidligere år bød det ved første øyekast på visse problemer å bestille bøker fra tyske antikvariat dersom man interesserte seg for tiden mellom 1933 og 1945.

Et vitenskapelig behov

Antikvariatslistene hadde en advarsel etter mellomtittelen «Nazitiden»: Bøker med nazistisk innhold, det vil si utgitt av det nazistiske Tyskland, ble kun solgt til vitenskapelige institusjoner eller til personer som kunne dokumentere at de hadde en vitenskapelig begrunnelse for sitt bokkjøp.

Den som interesserte seg for den tyske og europeiske nazismens historie, men hverken hadde doktorgrad i emnet eller var ansatt på et historisk institutt, måtte nøye seg med å lese om nazismen i pedagogisk korrekt og skjermet versjon. Kildene måtte han visst glemme.

For en norsk student som ikke var begynt på hovedfag i historie ble det tynt med vitenskapelig bevisføring. Den indirekte metode var å godtgjøre riktig holdning. «Mein Kampf» i utgave som rød lommebibel ble bestilt sammen med en bok om nazistenes ugjerninger i konsentrasjonsleirene.

Kanskje var det legitimasjon god nok. Eller kanskje holdt det at man var norsk og prinsipielt Hitler-offer. Eller så var dette å ligne med formaningen på sigarettpakken. Det skulle nå stå der.

Senere forsvant «kun til den som ...». Men noe annet var det å utgi «Mein Kampf» på et forlag og sette inn en annonse i desember om at bøker er den beste julegave. Dagbøkene til Joseph Goebbels gikk derimot greit, og dem kunne det reklameres for.

Med kommentarer

Forfatteren Günter Grass, som ingen mistenker for nazistisk misjonsiver, sier i et intervju med tysk presse at det nå må gå an å slippe Hitler løs på et tysk publikum igjen. Ikke på helt normalt vis, men i det som kalles en autorisert utgave med kommentarer som sikrer den riktige forståelsen.

Tyskerne bør få lov til å lese galskapen, mener Grass. Og tåler ikke dagens tyskere slik lesning uten å bli forført av Hitler, kan ikke dagens demokratiske Tyskland være mye tess. Man bør lese galskapen, ikke bare lese om den.

Det var mulig med forbehold knyttet til at dette var politisk pornografi. Å fjerne ethvert eksemplar fra tysk jord var etter 1945 hverken praktisk mulig eller ønskelig av hensyn til kunnskapens fremme. Man skulle forske i det forkastelige. Men det gikk an å begrense omgangen med grunnteksten.

Tyskland skulle avnazifiseres og avmilitariseres, og trykking av nye opplag av Hitlers bibel var en uhyrlighet som når håndbøker for terrorister i dag legges ut på internett. Det var heller ingen etterspørsel etter boken i et Tyskland som trengte mer til murstein.

Nazismen var en forbrytelse, «Mein Kampf» forbryterens egen bok, og nazipropaganda forbudt. Tyskerne skulle gjennom en kollektiv renselse.

Djevelen skulle drives ut av den tyske sjel, og selv den offentlige kunsten ble avmilitarisert.

Heroiserende rytterstatuer forsvant fra gatene.

De allierte fjernet også formelt Preussen, utpekt som det historiske kjerneområdet i ondskapens imperium.

Pent brukt bestselger

«Mein Kampf» var Det tredje rikets bestselger, men man sa at aldri hadde så mange kjøpt en bok og så få lest den, og antagelig var det lettere å fristes av Hitler uten å ha stridd seg gjennom hans ordrike kamp. Det går an å tenke seg at flere ville lese boken i dag av nysgjerrighet slik Grass er inne på, for å begripe hva Hitler-årene var for noe.

Et Tyskland der «Mein Kampf» er åpent tilgjengelig er å foretrekke. Det forteller om det demokratiske Tysklands selvtillit og er ingen hyllest til Føreren eller håning av hans ofre, mens alternativet vitner om et fortsatt antatt pedagogisk problem i forholdet til fortiden og representerer en manisk rituell markering av bruddet i 1945.

På gaten i Alexandria

Det uttrykker heller ikke forakt for de døde i New York å utgi Osama bin Ladens ytringer som kildeskrift for den som søker innsikt i fenomenet fra Saudi-Arabia.

Svenske Expressen observerer at «Mein Kampf» i arabisk oversettelse selges på torget i Alexandria sammen med en heltebiografi om Osama bin Laden. For også Hitler erklærte Vesten og jødene krig, og da er ikke hans bok galskapens historie, på arabisk. Det er i arabiske land «Mein Kampf» som folkelig lesning blir betent aktuell. I Alexandrias nye bibliotek bør «Mein Kampf» uansett ha en plass som del av verdens litterærpolitiske arv.