debatt Av Tjalve Gj. Madsen, høgskolelektor i pedagogikk HiB

En må både være både hårsår og føle seg truet for til de grader å skyte til side for det debatten virkelig dreier seg om; ansvaret for barns oppvekstmiljø og oppdragelse.

I skolen er vi vant til at engstelige elever er blant de første som angriper, anklager og bruker karakteristikker som overhodet ikke står i forhold til sakens størrelse eller reelle karakter.

De samme mekanismer skjer tydeligvis med voksne som føler at noen stiller spørsmål ved deres virkelighetsoppfatning eller grunnlaget for deres levebrød.

Når en medieviter beskriver en debatt som «impotent moralisering» der debattanten har «moralsk panikk» og «sosial angst» er det grunn til å spørre hvem som egentlig er engstelig.

ET ANNET KJENT trekk innen pedagogiske og politiske debatter er at mennesker opplever verden ulikt. Dette er naturlig og kan absolutt være en styrke. Vi lever under ulike forhold. Problemet oppstår og intoleransen utvikles når den ene part hevder at de som ikke er enig i deres virkelighetsforståelse, er «genuint uvitende» om denne virkelighetens uttrykksformer. Og verre, det hele bunner i en «panikk» og «sosial angst» for konsekvensene av de raske moderniseringsprosessene vi lever i. Med andre ord, vi forstår ikke og tør ikke se virkeligheten vi lever i.

Akademiske vitere skal være forskningsbaserte. Det som ikke vitenskapelig bevises blir i enkelte vitenskapelige tradisjoner lett karakterisert som spekulasjoner, hos Iversen sågar som «impotent moralisering». Det blir imidlertid farlig hvis det kun er vitenskapelige beviser som skal danne grunnlag for handling. De viktigste spørsmålene for barn og unge kan desverre ikke forskning gi noe entydig svar på. Hva gjør barn og unge til sosiale, trygge, kreative mennesker med tro på egne evner, lyst på livet og mot til å ta fatt på det? Hva bør jeg som mor eller far gjøre for å gi mitt barn best mulig ballast til å møte fremtidens utfordringer?

NÅR PEDAGOGER kaster seg inn i mediedebatten, er det ut fra at de daglig konfronteres med at media påvirker barns fysiske og mentale utvikling.

Foreldre og lærere trenger ikke forskning til å dokumentere at barn i dag bruker store deler av sin fritid til å sitte inne foran data og tv.

Foreldre og barn trenger ikke forskning for å vite at svært mange unge sitter om morgenen eller om ettermiddagen og ser på programmer med vold eller en voksenproblematikk som de ikke har forutsetning for hverken å forstå eller kunne forholde seg aktivt handlende til.

POENGET til medieviteren Alex Iversen er at det ikke er bevist at dette er til skade for barn flest. I et pedagogisk eller foreldreperspektiv er dette etter min mening helt underordnet. Det som er viktig for meg som pedagog og far, er om det er dette jeg ønsker at mitt barn skal ha som referansepunkt når han eller hun senere skal ut og ta seg frem i verden, utvikle vennskap, velge samboer, hobbyer eller jobb. Er det rollemodellene i voksne såpeserier eller oppkonstruerte intrigeprogram (les eks. «Robinson», «71 gr. N») som skal være referansene når mitt barn prøver å bygge opp sitt fysiske selvbilde eller sin personlige identitet? Er det «Hotel Cæsar» som skal lære mitt barn empati – evnen til innlevelse?

Produsentene og aktørene i disse seriene beskytter seg med at programmene er laget for eldre ungdom og voksne. Iversen med sin mediefaglighet legitimerer og gjør dette stuerent også for barn og unge.

VOKSNE OG BARN har ulike forutsetninger for å tolke og vurdere redigerte, oppkonstruerte situasjoner og den påvirkning de blir utsatt for. Det er derfor det stort sett er allmenn enighet om at barn skal beskyttes mot bl.a. reklame og ulike typer propaganda.

En av barn og unges viktigste sosiale læringsformer er leken, – på barnerommet, i skogen, i gaten eller på fotballbanen. Her er skurker og helter, venner og fiender, intriger og statuskamp. Vi trenger ikke «Hotel Cæsar» som sosial læremester og felles sosialt og kulturelt referansepunkt.

MEDIEVITEREN hevder at «Barn og unge klarer seg bra i den elektroniske sandkassen; ofte mye bedre enn sine foresatte». De voksne forstår ikke populærkulturens uttrykksformer og hvilken rolle den spiller i barns og unges liv, blir det påstått. Konsekvensen av dette blir nødvendigvis at foreldre blir mer forsiktige med å legge føringer for denne kulturen de angivelig ikke forstår. Det er et gammelt, godt triks innen reklame og propaganda å spille på frykten for å komme til kort, ikke beherske, ikke forstå.

Foreldre gir i skolesammenheng uttrykk for at det er vanskelig å styre eller regulere barns tv-, video— og databruk. Det de ikke får hjemme blir ordnet hos kamerater. «Alle de andre får jo ...» «Og når alt kommer til alt, tror jeg egentlig ikke at mitt barn tar skade av dette, eller ...?»

DET ER i denne sammenheng drittsekk-diskusjonen etter min mening blir viktig. Skolen og foreldre må ta tilbake styring og initiativ i forhold til barnas oppvekstmiljø og påvirkning. Barn trenger å erfare at voksne står for noe og prøver å ta ansvar. Barn trenger tydelige voksne. Voksne har ikke monopol på sannheten, men de har ansvar å gjøre sitt beste ut fra sine forutsetninger. Barn har ikke forutsetninger for å forstå alt som skjer rundt dem. Det har heller ikke alltid de voksne. Men voksne er likevel pålagt å ha oppdrageransvaret. Den som oppgir styringen tar heller ikke ansvaret. Styringen i denne sammenheng betyr ikke de voksnes enevoldsdiktatur. Men etter samtalen, diskusjonen med de unge, har den voksne det endelige ansvaret for de grenser som settes, de valg som blir tatt. Ingen beslutning, intet valg er i denne sammenheng også et valg.

PEDAGOGER og foreldre kan ta feil i sine beslutninger, men den virkelig tragiske feilen vil være om foreldre og lærere unnlot å ta beslutninger. Det ville være tragisk om foreldre og lærere diskvalifiserte seg som oppdragere og overlot dette ansvaret til medievitere og andre representanter for de markedsstyrte moderniseringsprosessene. Det er i dag allmenn enighet om at barn trenger grenser. Da blir det for enkelt å kritisere dem som forsøker å trekke disse uten selv å tilkjennegi sine standpunkt. Hvor vil f.eks. Alex Iversen sette grensene for den mediepåvirkning en 10–12-åring skal utsettes for?

ALEX IVERSEN er oppgitt over «drittsekk-debattens» forenkling av denne medieproblematikken. «Drittsekk-programmene» er etter min mening blitt et begrep som på en enkel og treffende måte beskriver det mange foreldre og pedagoger opplever når de setter seg ned og bruker tid på å se denne typen programmer sammen med sine håpefulle.

Av og til kan slike begrep gi en klarhet der medieviternes komplekse moderniseringsprosesser aldri kommer lenger enn til tåkeleggingsstadiet.

Det kan hende vi tar feil, men den sjansen, det ansvaret er vi villig til å ta.